Premiere Nationaltheatret 1.2.2003
Tennessee Williams: En sporvogn til begjær
Kjersti Holmen, Trine Wiggen, Mads Ousdal, Jørgen Langhelle, Marit Adeleide Andreassen, Ingar Helge Gimle, Gerhard Bjelland, Eirik Arff, Mahmud Hamzeloee og Silje Indrebø
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Når Nationaltheatret tar opp igjen Tennessee Williams’ drama En sporvogn til begjær (1947) etter 25 år, er det ikke lenger siden enn at vi husker den forrige oppsetningen altfor godt.
For her er det så mye som er annerledes. Først og fremst ser vi en helt ny Stanley, så totalt forskjellig som Marlon Brando i filmen og – unnskyld – Helge Jordal på Amfiscenen gjorde ham i sin tid. Joda, t-trøya er der ennå og kanskje en del av replikkene. Men det er lite som minner om den bøllete polakken, den primitivt dy-y-y-yriske mannen som Blanche kaller ham, next to apestadiet. Utenom at han hever stemmen et par ganger, slår sin kone, slenger servicet i veggen og er potent rettpåsak mann i et par avsluttende scener – “Det er dette du vil ha!” – er han en slik mann som kunne høre hjemme langt andre steder enn i et drama som dette.
Han blir til de grader så snill og myk at vi nesten synes synd på ham. I stykket får han skinn av å framtre som den realistiske mannen, han som vet hvordan man skal forholde seg i en verden som er full av livsløgner og selvbedrag. En kan nesten få inntrykk av at her har vi mannen som skal stå fjellstøtt og føre kone, hjem og familie gjennom alle skjær av falskhet og borgerlig tilgjorthet i en verden som vår.
Det kan godt være at instruktør Alexander Mørk-Eidem og hovedrolleinnehaver Mads Ousdal har hatt dette for øyet og det er prisverdig gjort å se verdensdramatikken med nye øyne. Men da må man ha klart for seg at stykkets andre hovedrolleinnehaver, sexfrustrerte Blanche i Kjersti Holmens skikkelse, blir gående i et vakum. Hun har ikke noe å spille opp mot, noen krefter å bryne seg mot, og derved blir den rolletegninga hun skulle forme et slag ut i løse lufta.
Derfor må vi nok si at regien har bommet en del. Eller det er kanskje det som har vist seg å være litt Nationaltheatrets store tragedie de siste årene som nå gjentar seg, de har en sjef som ikke kjenner skuespillerne og knapt de rolleskikkelsene de skal fylle. For også her så vi tydelig tegn på miscasting. I pokerselskapet opptrer plutselig en av gutta med et råskinns pondus. Her hadde vi jo Stanley! Bare synd at han fikk en annen rolle.
I grunnen er det ikke helt rettferdig å sammenlikne en nyoppsetning med en gammel. For tidene forandrer seg, folk forandrer seg, oppfatninger av stykket forandrer seg og ikke minst forandrer verden og dens verdier seg. Og denne regien legger vekt på å se en av etterkrigstidens store dramaer med nåtidens øyne. Komplimenter fordi man drister seg til å se på (ny)klassikerne med nye øyne. I Berlin har jo eksempelvis Frank Castorff laget en ny versjon av dette dramaet på Volksbühne og Endstation Amerika er blitt en oppsetning som har stått på plakaten sesong etter sesong og som det i praksis er blitt så å si umulig å ta av.
Men da må man også være tro mot en del av dramatikerens grunnleggende intensjoner og rolletegninger. Det er ikke til å komme forbi at noe av dette stykkets mest sentrale tema er forholdet mellom mann og kvinne, hvordan Blanche forsøker å konstruere opp en tilværelse med borgerlig tilgjorthet, formell dannelse og fisefin oppførsel mens hun i virkeligheten lar seg fullstendig blende av maskuliniteten og råheten hos Stanley. Men det er også et oppgjør mot de borgerlige falske konvensjonene slik Tennessee Williams så dem. Hvor er den dampende sørstatserotikken?
For å spille dette stykket, trengs i hvert fall to rolleinnehavere som kan gi skikkelse til dette. Vi nekter å tro at den nye tid er så til de grader uten baller som denne oppsetningen gir inntrykk av. Og vi har sett disse to i strålende oppsetninger før og vet hva de er gode for.
Det er ellers mye pent å si om denne oppsetningen. Trine Wiggen gir et overbevisende bilde av søsteren Stella og gutta-boys i pokerlaget har mye av den primitive råheten vi gjerne skulle ha sett bli lagt til hovedrolleinnehaveren. Elegant er trickset med å skyggelegge scenen med TV-liknende flimmer for å markere overganger og hopp i tid. Et særlig rosende ord til lydkulissene: her har vi endelig en komponist som vet hva det vil si å komponere musikk for scenen. Andres Utnem er et navn vi bør merke oss, han har skjønt at scenemusikken ikke er noe for seg selv og ikke et uttrykk for testosterone komplekser. Den måten han kler dette stykket på hadde fortjent en bedre oppsetning.
