Premiere Oslo Nye Teater 27.9.2002
John Pilmeyer: Stemmer i mørket (Voices In The Dark)
Birgitte Victoria Svendsen (Lil) • Nicolai Cleve Broch • Trond Fausa Aurvåg • Hans Rønningen • Gard Øyen • Erik G. Aasland • Svein Tornkvist • Jan Erik Markussen • Hanne Olsvik
Regi: Lars Berg
Til opplysning: dette er en replikk fra stykket. Men det kunne, hvis man var ondsinnet nok, stå som en tittel på denne oppsetningen.
For her har det teatret som har produsert de beste teaterforestillingene i byen de siste sesongene og som har den uten tvil sterkeste og mest severdige forestillingen av alle på programmet denne høsten, gått helt i baret. Er man beruset av sin egen suksess? Ønsker man en liten pause fra alle lovordene?
En slik pause skal vi gi dem. For Stemmer i mørket holder etter vår mening ikke mål. Riktignok var det episoder etter pause som kunne kalle på publikums skrekk og engasjement -. og da fungerer det – men forestillingen som helhet er hysteri uten nerve, en blanding av Fjolls til fjells og engelsk herregårdsskrekk med høstløv, vind og tåke byttet ut med snøfonner, som absolutt ikke har funnet sin plass.
La gå da at vi hadde sans for poenget, en blanding av reality-TV og virkelighet. Men her har ikke virkeligheten noen grense innenfor det sannsynlige, blodbestengt yakuzzi-bad kan til nød få tankene over til Hitchcock. Men dette lille streifet innom Psycho faller fort når vi stilles overfor en ragu som trenger mer kraftbein. Og som spises. Med fullt vitende om ingrediensene.
Hadde det ikke vært for alle hylene og vrælene forut for i etterkant av hver scene, kunne kanskje slike forferdende inntrykk få mulighet til å synke. Men når skuespillerne ikke har annen tekst å spille på enn stadige hyl, forsvinner fort effekten.
La gå da med at dette er en type teater vi ikke helt får innenfor skjortesnippen og at andre grupper teatergjengere kanskje har mere sans for slikt. Dermed skal vi ikke dømme slikt skrekkteater helt nord og ned. Ikke helt. For det må tilføyes at etter pause tok disse skrekkscenene seg opp til et nivå der vi ikke gremmet oss fullt så mye.
Faktisk kan man si at forestillingen i perioder fungerte. Og da med et sluttpoeng som slettes ikke er ueffent.
Så det er sagt.
