Premiere Nationaltheatret 27.4.2002
Ibsen: Hedda Gabler
Hedda: Marit A. Andreassen, Jørgen Tesman: Trond Høvik, Juliane Tesman: Merete Moen, Thea Elvsted: Gørild Mauseth, Assessor Brack: Bjørn Skagestad, Ejlert Løvborg: Per Egil Aske, Berte: Tone Schwarzott
Regi: Kjetil Bang-Hansen
Etter de to første aktene var vi denne forestillingen tradisjonell og stillestående. Nær inn på det rent kjedelige hadde den vanskelig for å engasjere oss, men vi understreker at dette sier vi på bakgrunn av de siste tredve års store Hedda-oppsetninger på Nationaltheatret. Har man først sett én bra Hedda – som la oss si Monna Tandberg i 1972 – har minnet om denne så lett for å brenne seg så fast at omtrent alt annet fortoner seg som håpløst.
Men så, et stykke ut i tredjeakten, maktet Marit A. Andreassen å feste grepet om generaldatteren. I noen øyeblikk av frossen tvil står hun med problemet manusbunken bokstavelig talt mellom hendene, delvis i skuffen eller febrilsk gjemt under sofaen og vi leser hennes kroppsspråk, tro og tvil – og ikke minst djevelskap. Fra da av tror vi på skikkelsen, hun gir oss et innblikk i tankene sine.
Skjønt den avsluttende scenen med skuddet var klønete løst av instruktøren. Vi fant ikke den rette balansen mellom det forferdelige som skjedde på bakrommet mens mennene fortsatte sin pludring og hverdagsgjøremål: slikt gjør man da ikke!
Hedda er kanskje Ibsens mest kompliserte kvinneskikkelse. Han lar oss få forståelse og sympati for hvorfor hun søker spenning og innhold i livet utenfor hjemmets lune vegger og daglige trivialiteter. Samtidig legger han ikke fingrene i mellom med å skildre hvilke store personlige konsekvenser hennes egoisme får for andre menneskesjebner og ikke minst henne selv. Rundt henne danderer han sine mannsskikkelser som vi kjenner fra andre stykker: den moralsk forkastelige, men dog litt sympatiske, den strengt moralske vokteren av samfunnets normer og den puslete fjolsingen av en Helmer-figur (her heter han Jørgen).
Det er og blir Marit A. Andreassens forestilling. Jevnt over bra innsats fra de øvrige medvirkende. Bjørn Skagestad bringer alvor inn i spillet mens Trond Høvik er den rette Tesmann, akkurat så naiv kosemikkeldustetete at det ikke bikker over.
Litt praktisk innlæring av å meste stemmen under gullbuen så skikkelig at vi hører det meste gjelder for et par av de nyeste skuespillerne. Samtidig må vi publikummere venne oss til den nye vanen med at lyset blir slått brått på og av.
