Premiere Det Norske Teatret 15.3.2002
Molière: Don Juan
Jan Grønli (Don Juan), Morten Espeland (Sganarelle), Hilde Olausson (Donna Elvira), Kirsti Stubø (Charlotte), Ane Dahl Torp (Mathurine), Mads Jørgensen (Gusman / Dimanche), Joachim Rafaelsen (Pierrot / Don Alonso), Jon Eikemo (Don Lous / Statuen), Terje Ranes (Don Carlos), Jon Eivind Gullord (Tiggaren / Sekretæren), Maiken Ostermann, Caroline Patricia Haddeland
regi: Hilda Hellwig
For fintfølende og sarte individer: styr unna denne forestillingen. For oss andre: få med deg en klassiker gjort på en svært original og tildels nyskapende måte.
For når Hilda Hellwig slår til med et stort teaters ressurser tilgjengelig, skal det ikke spares. Her går det i det meste – fra rock’n roll til hardporno – og de som går for å oppleve Molière slik man mener å huske ham, kan få seg en overraskelse i første delen. Det er lite Molière, men nok av handling og effekter. De overdådige kostymene, i den grad det er det, skiftes omtrent hvert sekund.
For hele forestillingen åpner med utilslørt hardporno uten sladder på en TV-skjerm. Her flagrer truser og skreves med stor innsats, alt etter Brian Jones’ fuzzriff og Mick Jaggers I can’t get no satisfaction ljomende ut over scenen. Men hvorfor i himmelens navn kunne man ikke skru opp lyden når det for en gangs skyld er trøkk og rock’n roll på høyttalerne? Vanligvis ødelegges forestillinger altfor ofte av umenneskelig lyd og selvdiggerfreakeres egenopplevelse.
Hilda Hellwig har hatt en mening med denne oppsetningen: her skal Don Juan få oppreisning. Det som i århundrer er blitt tolket som Molères oppgjør med libertinerne (og seg selv), snus med denne oppsetningen på hodet. Her skal skikkelsen forsvares, dog ikke handlingene (Sganarelle får sagt både titt og ofte hva han mener om herrens oppførsel), og først langt ut i forestillingen får vi en endelig forklaring. Her holder Don Juan et oppgjør med kirken og religionen, alle de som misbruker troen til forsvar for egne handlinger – og ikke minst hykleriet. Dette har sterk aktualitet, ikke minst i dag. Vi skal ikke trekke sammenlikningen for langt og vidt, men det er lett å se dette poenget. Det faller også sammen med mye av det synet Molière forfekter i sin øvrige produksjon som eksempelvis Tartuffe.
Hilda Hellwig lar det stå til uten forbehold i sin frie tolkning den første halvannen timen, men i de siste tre kvarterene blir hun mer tro mot Molière. Og det er da teksten dukker opp, den som vi glimtvis bare fikk en fornemmelse av før pause.
For det er her forestillingens store svakhet ligger. I sin iver etter ytre effekter og artige påfunn, har Molière en tendens til å forsvinne. Ja, her blir det faktisk nesten ikke noe av igjen av 1600-talls dramatikeren før et godt stykke ut i den andre timen av forestillingen. Problemet er at engasjementet, hvis man holder seg til Molières tekst, har en stygg tendens til å forsvinne.
Men vi tåler det så godt for instruktøren har piffet opp forestillingen så mye at det faktisk kan bli en ren nytelse å følge alle hennes innfall. Nye kostymeskift i ett sett følger på avkledningene – men det holder med et trusegags i toalettet.
Besetningen er noe blandet og vi mer enn aner at det har vært til dels store indre rivninger på teatret. Den som først og fremst har fått føle nytten av god kjemi mellom instruktør og skuespiller er Jan Grønli. På mange måter er forestillingen blitt hans. Her glitrer han til og er overbevisende i sitt spill. Hans opptreden er faktisk begrunnelse god nok alene til å se denne forestillingen.
Dernest har vi en glimrende Charlotte i Kirsti Stubø. Hun er stålende før pause, i siste del har hun for lite å spille på til å gjøre seg særlig bemerket. Men for en skuespiller hun er!
Dette er en oppsetning som vil vekke utvilsomt stor debatt. Hva mener instruktøren med å barbere vekk Molière til fordel for effekter og gags? Vi fikk en klar oppfatning av at hun ønsket å belyse Don Juan-skikkelsen ut fra dens tids samfunnsmoral og politiske forhold, særlig i forhold til kirkens makt. Men det ligger i kortene at andre kan få et helt annet inntrykk og at vi har fått mer en utstyrsoppsetning framfor teater.
Hun legger seg åpen for de som kritiserer hennes oppsetninger for å være mer preget av det utadvendte framfor innhold. Men tar man denne oppsetningen på alvor og ikke lar seg (likesom) sjokkere av alle effektene, er den tiltalende, frisk og utadvendt. Vi trenger klassikere i slik versjon.
Og ikke minst trenger vi en Molière uten å være tynget av århundrets spillekonvensjoner og dogmer for hvordan han skal gjøres. Her brøyter hun seg vei på tvers av århundrers oppfatninger av Molière.
Kunstnere har gjennom århundrer måttet tilpasse sitt uttrykk til makthaverne. Det gjelder Molière på 1600-tallet som en Sjostakovitsj på 1900-tallet. Men det kunstnerne har måttet leve med og innrette seg etter behøver nødvendigvis ikke være uttrykk for deres egentlige syn. Kanskje treffer hun nærmere Molière med å se dette stykket i lys av den tids politiske forhold?
Uansett leverer hun en frisk og levende oppsetning. Du behøver ikke kjede deg – men gå ikke i teateret og forvent en klassisk Molière!
