Premiere Det Norske Teratret 12.1.2001
Tolstoj: ANNA KARENINA, dramatisert av Helen Edmundsen
GJERTRUD JYNGE (Anna Karenina), ERLAND BAKKER ( Grev Vronski), STÅLE BJØRNHAUG, JON EIVIND GULLORD, NINA WOXHOLTT, KIRSTI STUBØ, LASSE KOLSRUD, MORTEN ESPELAND, UNN VIBEKE HOL, RAGNHILD HILT, GRETHE RYEN, TORGEIR FONNLID, ULRIKKE GREV
regi: Otto Homlung, koreografi: Un-Magritt Nordseth
Det er herlig å oppleve teater som dette, uten gimmick og hip-hop. Her er intet overfladisk, ingen effekter, intet som frir til det lettfattelige i øyeblikksopplevelser.
Anna Karenina på Det Norske Teatret frir ikke til det utadvendte. Stykket er en dramatisering av et av Tolstojs fremste verker. To veldige bøker er redusert til litt over to timers spilletid, og det er den eneste innvendingen en kan ha mot denne oppsetningen. Totalt sett er det en befrielse å oppleve slikt teater.
Tolstoj er en absolutt tungvekter, han er Russlands fremste forfatter og man nærmer seg ikke dette stoffet med en overfladisk holdning. Boka kan leses på mange måter. Som et forsvar for de moralske normene ved at driftene ikke tar overhånd og som et angrep mot det overfadiske og ‘lev-livet’ holdningen. I dette stoffet fletter han også inn sitt eget syn på det enkle liv, at det er arbeidet med jorda som gjør mennesket edelt og stort og man kan også lese den som et forsvar for det enkle praktiske levesettet og som et angrep på de ‘moderne’ vest-europeiske holdningene.
Men først og fremst er det en dyp og ekte skildring av en kvinneskikkelse. Han stiller seg ikke fordømmende overfor henne som lot livet bestemme for seg. Snarere framstiller han hovedpersonen med sympati og medfølelse og det er typisk for handlingen at han lar ‘seg selv’ i skikkelse av Konstantin Levin nærme seg henne følelsesmessig mot slutten. Her kommer forfatterens stemme bokstavelig talt fram. Mot slutten viser han også sin forakt for de moralske normene og de borgerlige skikkene.
Å sammenfatte alt dette i en enkel oppsetning er ikke gitt uten videre. Men det bærer. Denne oppsetningen er enkel i formen, her er ingen rungende sceneskift som bryter handlingen, til og med lydkulissene er holdt på et behagelig nivå i Egil Monn-Iversens melankolske musikk for stryker-trio. De mange scenene og skiftene i handlingen er løst gjennnom bruk av lyset hvor en raskt hopper fra den ene scenen til den andre der toget og reisen spiller en viktig rolle i handlingen.
Først og fremst er dette en forestilling som holdes oppe av sterke karakterer. I hovedrollen finner vi Gjertrud Jynge som makter å bære fram denne kvinneskikkelsen på en fin måte. Selv om stoffet kan invitere til det holder hun seg langt unna det melodramatiske og har en fin veksling i å balansere de forskjellige fasettene i handlingen.
Hun er varm og nær. Vi tror på henne og kommer inn på henne, uten at hun faller for bruken av teatrale effekter. Hun får fint fram dilemmaet som sliter henne, skal hun ta hensyn til seg selv eller ofre resten av livet av hensyn til det barnet hun allerede har? Til slutt rir galskapen henne.
Rundt henne er det et stort galleri av personer som alle utmerker seg ved rent karakterspill. Kanskje er Erland Bakker litt for elegant og flott som Vronskij, men det er også hva denne skikkelsen inviterer til. Lasse Kolsrud er forfatterens stemme som glimtvis går ut av sin rolle i handlingen og blir belærende overfor publikum i sitt syn på det enkle arbeidet med jorda. Ståle Bjørnhaug representerer moralen og autoriteten, imponerende og stram i all sin rankhet, men også avskyelig i enkelte sekvenser. Jon Eivind Gullord er Annas bror og representanten for det uforpliktende ‘la-leve’ livet.
Ikke et svakt punkt noe sted. Forestillingen er styrket ved bruk av enkel koreografi som fletter seg inn i handlingen uten å bli for prangende eller utagerende. Otto Homlung har hatt en lykkelig hånd med denne oppsetningen.
Det er som sagt befriende å oppleve teater som dette, totalt rensket for unødvendige og teatrale effekter. Særlig i tider som dette er det deilig å oppleve at teater ikke dreier seg om å underholde, men å ta tak i deg, få det til å vibrere i mellomgulvet.
En stor oppsetning og flott teater!
