For en flott opplevelse med en teaterforestilling uten gimmicks og gags, uten blinkende stroboskoplys til dunkende disco! Det ble rett og slert rett og slett en nytelse i seg selv.
Nationaltheatret tar frisk sats på det nye året: urpremiere på teaterversjonen av Ingmar Bergmans Enskilda samtal som er basert på livshistorien til Bergmans mor og hennes egne dagbøker i et opprinnelig manus fra 1990-tallet. Liv Ullmann har skapt et nytt manus for denne sceneversjonen som i grunntrekkene bygger på Ingmar Bergmans egen tekst. Hun har tidligere regissert en film over Bergmans manus. Det er kanskje ingen som har bedre forutsetninger enn Liv Ullmann til å bearbeide stoff som dette. Hun bodde i flere år sammen med Ingmar Bergman og de har en datter sammen. Nå har hun varslet at med denne oppsetningen tar hun farvel med teaterscenen. Muligens, men her er vi ikke helt overbevist. Hun har ennå mye inne, for å si det slik og får en gammel sirkushest fjerten av sagmugg vil den opplagt vrinske.
Urpremiere Nationaltheatret 9.1.2016 Ingmar Bergman: Fortrolige samtaler (Enskilda samtal), bearbeidet og tilrettelagt av Liv Ullmann, med: Marte Engebrigtsen, Anneke von der Lippe, Mattis Herman Nyquist, Liv Bernhoft Osa, Hermann Sabado, Kari Simonsen, Bjørn Skagestad, regi: Liv Ullmann
Vi hadde derfor store forventninger da vi satte oss ned for å se den første teaterforestillingen på Nationaltheatret i 2016. Og forventingene ble langt på vei innfridd. Dette er rent og ekte teater. Ukunstlet og rett fram. Enkel dekorasjon, ingen tricks.
Forestillingen er teater skåret inn til beinet. I den grad det er handling dreier det seg om samtaler mellom mennesker i et tidsspenn fra hovedpersonen er i konfirmasjonsalderen til hun er godt over førti. Mesteparten finner sted på 1920-tallet. Det er morens utroskap det dreier seg om og i samtalene dukker en rekke motstridende konflikter og følelser opp. Vi opplever hvordan moren slites mellom skyld, skam, forpliktelser, temaer som vi også har opplevd i en rekke av Bergmans filmer. Stykket starter med en løgn og avsluttes med en løgn i en nattverd-scene.
Jeg fant at forestillingen tidvis var noe stillestående i første akt og her var det av og til litt vanskelig å få den til å ta tak i deg. Men i annen akt strammet det seg til. Tempoet ble skrudd opp, scenene ble fylt av liv og innhold. Karaktertegningen var klar og god. Utover moren Annas motstridende følelser møter vi en fordømmende mor, en løgner av en konfirmasjonsprest, en elsker som trekker seg, en udugelig ektemann og en forståelsesfull venninne.
Marte Engebrigtsen bar mye av forestillingen, hun var så å si kontinuerlig inne på scenen. Ellers må jeg si at de mer garvete skuespillerne som Bjørn Skagestad og Kari Simonsen, utvilsomt var de som mestret scenerommet, det å stå under gullbuen, best. Sistnevnte knyttet forestillingen sammen som forteller.
En detalj: forestillingen inneholder en nakenscene. Denne var ydmykt gjort slik at nakenheten ikke forstyrrer eller distraherer på noe vis.
Et lite apropos: scenebildet er ryddet for utadvendte effekter. Vi tittet derfor ofte opp mot teaterets lysbruer, her var stort sett bare den ene, frontalbrua, i bruk. Denne har navnet av Bergmann-brua for Ingmar Bergman forlangte en slik da han satte opp Pirandellos Seks roller på Nationaltheatret på slutten av 1960-tallet. Symbolsk i denne forestillingen for det viser oss hvor nært teatret kan nå inn i virkeligheten.
Forestillingen skal senere ut på turne for Riksteateret.
Nakent teater skåret inn til beinet, en flott forestilling!
