Det Norske Teatret premiere 29.august 2001
Agneta Pleijel: Standard Selection
Ståle Bjørnhaug, Ragnhild Hilt, Ingrid Jørgensen, Kirsti Stubø, Nils Sletta, Trini Lund, Erland Bakker
Regi: Björn Melander
Etter å ha sett denne forestillingen er vi full av spørsmål: hva slags under er dette? Hvordan kan dette stykket for det første blitt antatt og siden ha overlevd et halvt år i repertoar på Dramaten i Stockholm forrige sesong? Og hvorfor er det blitt satt opp på Det Norske Teatret?
Oppsetningen er direkte dårlig. Teksten er svak, farlig svak. Dramatikerens intensjon har muligens vært å skape en fabel over minnet, selektiv sannhet, at vi husker samme begivenhet på forskjellig måte, men det fungerer ikke. Det utspilles på bakgrunn av to svenske familiers utvikling fra 50-tallet til midten på 80-tallet, to generasjoner og to familier som er vevd inn i hverandre. Her følger vi utviklingen av det svenske folkhemmet – derav tittelen som er navnet på den svenske folkewhiskyen, et utvalg av første klasse eller standardisert whisky for de tusen hjem. Stykket er ikledt de fleste klisjeene, utroskap, familien går fra hverandre, litt mentalsykehus, hippietid og politikk.
Store eksistensielle spørsmål kan anes, hvorfor vi lever, hvordan det kjennes å forstå, hva som bestemmer våre liv. Problemet er at dette ligger uforløst og at teksten ikke makter å gi rom for slike problemstillinger. I undersøkingen av tomheten som søker mening, blir det mest av det første, lite av det siste.
Vi vet ikke hva instruktøren Björn Melander har vært ute etter. Skuespillerne gjør så godt de kan. Ståle Bjørnhaug, Kirsti Stubø og Erland Bakker og de andre medvirkende leverer ut fra forholdene gode enkeltprestasjoner.
Men hva med denne stilblandingen av dialekter? Hvorfor skal to søstre som er vokst opp samme sted i samme familie snakke med to kav forskjellige dialekter? Slikt skaper stilblanding og forvirring.
Dette er en oppsetning som er direkte flau. Vi går ut av teateret med forvisningen om at intet teater er verre enn dårlig teater.
