Foran Mariss Jansons Oslo-besøk

Om få uker gjester Mariss Jansons Oslo etter at han dro herfra nærmest i sinne for nesten ti år siden. Denne gangen kommer han med et av orkestrene han nå er sjefsdirigent for, Concertgebouworkesteret i Amsterdam, som er kåret som verdens beste i fjor av engelske Grammophone. Besøket vil på nytt rippe opp i gamle sår. Bare av den grunn at spilleplassen er Den Norske Opera i Bjørvika og ikke Oslo Konserthus som er den offisielle arrangør.

Her stusser vi. Hva ligger bak dette?

Vi må kort repetere: For ti år siden slang sjefsdirigenten for Oslo-filharmonien dirigentpinnen i veggen og sa opp jobben umiddelbart da sjenerende byggearbeider, et drillbor fra annet sted i bygningen, gjorde fortsatt prøve umulig. Men vreden var ikke direkte rettet direkte mot bygningsarbeiderne – selv om de utløste den – den gikk mot den nonsjalanse han mente de politiske myndighetene viste overfor landets fremste orkester og den lempfeldige behandlingen han mente det ble utsatt for. Dette var bare toppen av mange år med krangler og påpekninger av den umulige akustikken i salen og at musikerne på podiet hadde vanskeligheter med å høre hverandre. I tillegg lønnen for toppmusikere og alle problemene i det daglige samarbeidet om prøvetid, lokalplass, dyr lokalleie og annet. Han mente rett og slett at orkesteret ikke ble verdsatt godt nok. Noen vil sikkert lese ut av dette en toppdirigents divanykker. Men dette blir for enkelt.

Siden den tid er små og kosmetiske tiltak blitt gjort for å rette på de fysiske forholdene. Bedringer kan også registreres.

Samtidig er landets fremste symfoniorkester er i ferd med å sakte strupes og Oslo Kommune får knapt ingenting igjen av det de kanskje forventet med å eie og drive Oslo Konserthus.

Nå som stjernedirigenten skal besøke Oslo igjen om noen uker – for første gang etter at han sluttet for snart ti år siden – vil denne saken påny reise en debatt. For vi stusser over at en konsert i regi av Oslo Konserthus som ledd i konsertsamarbeidet i Norden og Hamburg, skal finne sted i Den Norske Opera. Når Mariss Janssons drar sitt nye orkester fra Amsterdam inn til Oslo, er det altså ikke i byens konserthus de vil spille, men i byens opera selv om det er konserthuset som er arrangør.

Dette fører selvfølgelig til den tanke at det kanskje er et uttrykt ønske om å besøke det spillestedet som en hel verden hyller som magisk og med en akustikk som er uovertruffen? Jo, kanskje. Det er også den offisielle begrunnelsen.

Men vi skal ikke se bort fra at det også ligger i kortene at en toppdirigent som faktisk holdt på å sette livet til på podiet under en konsert i Oslo Konserthus og som opplevde frustrasjon på frustrasjon med det offsielle Norge på tross av at han hevet orkesteret opp i verdenstoppen, neppe brenner av lyst til et gjensyn med de triste veggene i dette huset. Det var her han opplevde sine største nederlag i sin store dirigentkarriere. En dirigent som er entusiastisk for sin musikk og sitt orkester, og som fikk hjerteinfarkt midt under en konsert her, vil neppe lide av den største iver til å oppsøke dette stedet igjen.

Ulykken har hele tiden vært forholdet mellom orkester og konserthus. Det er ikke som andre steder det er naturlig å sammenlikne med, eksempelvis Stockholm og Gøteborg der byens orkester selv disponerer sitt konserthus – og prøvetid. Statlige myndigheter som sto for kostnadene for byggingen av dette hjemmet til Oslo-filharmonien, slik meningen var, ga bort bygget gratis til Oslo Kommune med en gang det sto ferdig. Men det blåstyrte Oslo var mer opptatt av markedskrefter enn filharmoni og ville ha et konserthus som satte inntjening og profitt i høysetet. Derfor ble orkesteret skjøvet til side og først nå, mange tiår etter at det ble reist, har de fått plass i konserthusets styre i et bygg som vitterlig var ment å gi dem et hjem.

Slik har saken stått. Selv over ti år etter Mariss Janssons’ dramatiske avgang har det i realiteten skjedd lite.

Tvers over havnebassenget reiste så nasjonens nye storstue seg, så overveldende flott og riktig innredet at Oslo har fått et internasjonalt sug som tiltrekker seg verdensartister i kø. Det å plassere landets beste orkester i landets fremste konsertlokale ville ha vært en nærliggende tanke men det støter haturlig nok på helt enkle og logiske hindringer: bygget er ikke reist for Oslo-filharmonien men for opera og ballett og for at nasjonen skal få seg en storstue. Som det til de grader er blitt!

Det å reise et nytt konserthus i Oslo for Oslo-filharmonien alene, som var et diskusjonstema i avisene for et par år siden, faller også på flere faktorer om vi holder det rent økonomiske utenfor. I tilfelle hvor? Sentralt i byens kjerne er det neppe noen plass igjen for et konserthus (så sant man ikke river den heslige Barcode-bebyggelsen i Bjørvika, noe som egentlig burde være en ypperlig ide…). Og en middels stor by på en halv million innbyggere, det tredobbelte hvis nærmeste omland medregnes, har neppe grunnlag nok for to, eller for den saks skyld tre konserthus.

Eieren, Oslo Kommune, har neppe fått tilbake det de hadde forventet. Visjonene om et driftig og markedsstyrt konserthus med store inntekter har foreløpig latt vente på seg. Driften kaster ikke så mye av seg at bykassa får rike tilskudd. Noe strålende eksempel på markedskreftenes triumf på kulturens område er det heller ikke. Det blir som med Oslo Spektrum, som kommunen rett og slett fant det fornuftig å selge: man får lite igjen.

Og Oslo-filharmonien har fått et økende problem med at hovedsponsor reduserer på samarbeidet og mulighetene for utenlands-turneer innskrenkes eller opphører nesten helt, som denne sesongen.

Igjen står vi med et riktignok verdensorkester, men som sakte er i ferd med å strupes fordi det sliter på hjemmebane hvor det ikke er herre i eget hus, og at det ikke får markert seg og får inspirasjon på utebane, noe som er en forutsetning for utvikling og vekst.

Det er lys i horisonten: konserthus-samarbeidet mellom nordiske byer og Hamburg. I Hamburg er Elb-filharmonien i ferd med å reise seg, noe som vil gjøre Nord-Tyskland og Hamburg til et kultur-senter det ikke er i dag, og dermed vil dette samarbeidet med de nordiske byene få en langt annen dimensjon enn nå. København har jo allerede fått et nytt flott konserthus.

For Oslo Kommune ville det være svært enkelt å hogge over den gordiske knuten ved å selge konserthuset tilbake til staten. La oss si det slik, det er intet som taler imot at man handterer det på annen måte i dag enn som Staten gjorde for noen tiår siden. Da vil ikke kommunen lenger martres av det samme problemet de opplevde med Oslo Spektrum og orkesteret kan oppleve å bli herrer i eget hus med samtidig lysende framtidsutsikter i samarbeidet med Hamburg og de andre nordiske byene. Og byens politiske myndigheter vil befinne seg i en vinn-vinn-situasjon. De er neppe interessert i å bli passive tilskuere til, eller faktisk delvis medansvarlige for at byens orkesterjuvel står i fare for langsomt å stivne og forfalle? Det vil jo svekke Oslo-navnet! Oslo-filharmonien er i dag det fremste merkenavnet for Oslo. Hvis man først tenker slik.

At noe må gjøres med selve huset er innlysende. Men har man løst hovedproblemet og funnet en løsning alle parter kan være fornøyd med, vil man også kunne løse andre problemer etterhvert.

Det som måtte være av gammel prestisje i sakens anledning anbefaler vi legges til side. Begge parter står overfor muligheten av å komme lykkelig ut av denne saken.

Løsningen ligger rett i dagen, ta en 40-årig revers. Lykkelig for alle parter?