Store musikkopplevelser i 2009

Hva har vi opplevd av store konserter i året som er gått?

Vi er imot terningkast og rangering 1 – 9. Kunst og kultur tilhører ikke kategorien forbruksvarer hvor det er mulig å bedømme etter rent kvantitative mål. Opplevelser – og følelser – kan aldri rangeres i rekke etter hverandre som en sportskonkurranse. Derimot kan vi ofte si at vi har hatt en stor opplevelse (eller en dårlig opplevelse). Vi kan derfor trekke fram disse konsertene som spesielt store musikkopplevelser i året som er gått:

1) Oslo-Filharmoniens konsert i Bjørvika-operaen 14.3. Det var som å gå fra en isboks til en varm badestrand, særlig for oss som opplevde den samme konserten med det samme programmet i Oslo Konserthus to dager før. Den nye operaens gedigne akustikk slo perfekt til når landets fremste symfoniorkester holdt sin første konsert der. Man opplevde de samme verkene på en helt ny måte! (Se vår omtale av konserten – trykk her.)

2) Cecila Bartoli 10.5. Hun er en seriøst arbeidende sangerinne som utløser nærmest rockeliknende tilstander på sine konserter. Om vi misliker sterkt betegnelsen ‘verdens fremste’ er det likevel ikke til å komme forbi et hun kommer høyt på listen hvis man skulle våge å sette opp en slik liste. Det var herlig! (Se vår omtale av konserten – trykk her.)

3) Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester 22.5. Dette var en konsert av rent himmelsker dimensjoner. Mozart, Prokofiev og Beethoven i et samspill og med et løft så det klang rent ut sagt ‘bjørvika’ i vanligvis slitne Oslo Konserthus. (Se vår omtale av konserten – trykk her.)

Serlvfølgelig har vi opplevd andre store øyeblikk, men vi vil i særklasse trekke fram disse tre. Ingen forkleinelse for Anne-Sophie Mutter, Vilde Frang, Renee Fleming,Tine Thing Helseth, Peter Matthei, José Cura eller for den saks skyld Oslo-Filharmoniens framføring av Mahlers andre symfoni som utløste den spontane publikumskommentaren: ‘Nå er Gustav og jeg blitt gode venner!’

Vi har også opplevd to nye sjefsdirigenter i 2009: Kringkastingsorkesterets Thomas Søndergård og Operaorkesterets John Fiore som begge holdt sine vellykkete ‘dåps’konserter i Bjørvika.

I sin andre sesong understreket Bjørvika-operaen at den er blitt et levende senter for ikke bare opera og ballett men også for konserter, faktisk i en slik grad at det kan heve konserten atskillige hakk og gi oss sterkere og bedre opplevelser.