Ta Ibsen på alvor!

Blir ikke Ibsen tatt på alvor? Spørsmålet kan virke selvmotsigende. Vi har opplevd statsminister Stoltenberg åpne festivalen, og vi har i år sett at ledende scener på kontinentet henlegger sine urpremierer hit til Oslo og festivalen.

Det er nettopp spriket mellom store ord og praktisk handling som er det avslørende. Tross alle store ord er fortsatt Ibsenfestivalen en enkeltforeteelse som et enkelt teater må stå for og bære ut fra de budsjettmidler det får til rådighet for et helt spilleår. Riktignok med støtte fra enkelte sponsorer som etterhvert har meldt seg, men i utgangspunktet er den fortsatt der den startet etter Stein Winges initiativ på begynnelsen av 1990-tallet. Hvor kritisk dette kan være for et enkelt teater fikk vi en liten påminnelse om i år. Vårsesongen opplevde Nationaltheatret katastrofal publikumssvikt på et så alvorlig nivå at det faktisk kunne spøke for å påta seg ekstraoppgaver – som en festival. Det måtte faktisk en annen Stein Winge-innovasjon til – Torshov-teatret – for å redde teatret og bringe noenlunde balanse i regnskapet.

Ibsen er noe langt mer enn deklamering med dyp røst under gullbuen, skrev vi etter å ha opplevd den fantastiske oppsetningen av Vildanden fra Deutsches Theater i Berlin. For å spille den i Oslo hadde det ledende tyske teateret i Berlin bygget en hel ny dekorasjon, bare for to forestillinger. Det sier det meste. I grunnen ganske mye.

Ibsen-festivalen betyr mye for oss her hjemme. Vi får oppleve hvordan andre ser på Ibsen – og dette har stor betydning for vår egen identitet og ikke minst synet på oss selv.

I åresvis hadde en yrkesgruppe på Nationaltheatret blitt tutende ørene fulle av hvor unødvendige de var, at de sto i veien og at deres tilstedeværelse stjal midler fra kunsten. Da et internasjonalt anerkjent teater gjestet festivalen med et stykke som hadde blitt spilt verden rundt satte de samme ‘unødvendige’ scenearbeiderne opp dekorasjonen i løpet av en søndags formiddag på en tid som det internasjonale turneensemblet noterte som ny rekord.

Men det rette perspektivet får vi når en ledende tysk scene, Centraltheater i Leipzig (Schauspielhaus), legger sin urpremiere av Bergmann-Ibsen-Bibelen til Oslo og festivalen. Tre svære trailere kom durendes opp fra Sachsen. Vi skal ikke legge oss opp i hvor vellykket dette kunne være, men slår bare fast at det fant sted.

Dette setter festivalen i et ganske stort perspektiv. Vi kan rett og slett slå fast at Ibsen-festivalen er om ikke den viktigste så en av de viktigste internasjonale begivenhetene her hjemme.

Det har vært antydet at festivalen finner sted på feil tidspunkt og at muligens sommeren med alle turistene burde være det rette. For det første er august-september de store turistmånedene for folk flest på kontinentet. For det andre ville det skape fullstendig kaos i spillevirksomhet og sesongavvikling ikke bare for det enkelte arrangørteatret her hjemme, men også for gjestende teatre og emsembler.

Vi ser også at flere andre norske teatre henger seg på Ibsen-bølgen under denne festivalen, som i år med Et dukkehjem satt opp av Oslo Nye Teater.

Festivalen har forlengst funnet sin form. Det vil være å frata den noe av essensen ved å foreta endringer i måten den er organisert og tidspunktet den finnersted på.

Men man bør hviske ut det store spriket mellom store ord og handling. Festivalen bør få den offentlige støtten den forlengst har kvalifisert seg for – ut i fra den formen den i dag har. I stedet for å forandre bør man videreutvikle. Man bør vekk fra usikkerheten knyttet til et enkelt teaters øvrige budsjett.

Det er rett og slett så enkelt som å si at før man gir penger i hytt og vær til alle mulige ideelle og for den saks skyld riktige formål bør man sikre denne festivalen ut fra den posisjonen den har i dag. Det er ganske enkelt ingen annen begivenhet her i landet som vekker slik oppmerksomhet utenfor våre grenser.