Selvkritikk

For å være ærlig, vi har ventet lenge med denne selvkritikken. Men med gårsdagens vedtak om Bjørvika og Vestbanetomta er det ingen vei utenom.

Da stridighetene sto om lokalisering av ny opera i Oslo var meningene svært delte. Operaen selv gikk inn for Vestbanen. Det var en løsning som ville la seg realisere raskere og bli langt billigere. Men Stortingsflertallet ville det anerledes. Det var Arbeiderpartiet – dvs. Oslo Arbeiderparti eller for å være helt nøyaktig, Gamle Oslo Arbeiderparti – som til slutt vant. Tanken om at en ny opera i Bjørvika ville blåse liv i Oslos eldste bydel var til å begynne med blitt sådd i Gamle Oslo Arbeiderparti. Den ble tatt opp og ført videre av Oslo Arbeiderparti av dets leder Britt Hildeng som ble Bjørvika-operaens fremste talskvinne (og -‘mann’) i den avgjørende tiden.

Prislappen ble høy, svært høy, men resultatet er det ingen som i dag kan beklage. Snarere tvert om, Oslo har fått verdens sannsynligvis flotteste operahus. Landet har fått en turistattraksjon uten sidestykke. Dette har vi allerede sett.

Den nye kulturbyråden i Oslo, Torger Ødegård, begynte å arbeide for en ytterligere forsterking av Bjørvika-området da han begynte i sitt nye verv i januar. Etterhvert meldte seg også tanken om utnyttelsen av Vestbanetomten som en pendant i en fjordakse.

Resultatet ble klart i går. Det er en oppsiktsvekkende vending av den lange saken om å nygge nytt nasjonalmuseum og samtidig sikre ny plass for Munch-museet. I denne potten inngikk også Stenersenmuseet og Deichmanske bibliotek.

Den eneste innvendingen vi til nå har hatt om Bjørvika er de fullstendig vettløse planene om Manhattan-aktige høyhus (Barcode) rett bak den nye nasjonaloperaen. Gårsdagens pressemelding har slått beina under dette.

Det er derfor med stor glede vi kan gjøre selvkritikk på våre tidligere standpunkter fra 1998-99.