Privilegier for fall

Teaterlederne er i harnisk nok en gang. Samme sak har meldt seg på nytt: skal teatersjefene erstattes av en overordnet direktør, en slags intendant?

Lederen i Norsk Teaterlederforum, Carl Morten Amundsen, tar de helt store ordene i sin munn i et intervju i Scenekunst.no i dag; “…Dette rører ved et vesentlig verdispørsmål og handler prinsippielt sett om den kunstneriske råderetten ved teatret. … Det er …”historieløst … fordi det sto avgjørende kamp om disse prinsippene på 1930-tallet i Norge, da teatersjef Hans Jakob Nilsen ved Den Nationale Scene satte opp Vår ære og vår makt mot sitt styres vilje, og likedan med teatersjef Halfdan Christensen ved Nationaltheatret og Guds grønne enger på 1930-tallet.”

Intet mindre. Bare så det er slått fast.

Hva dreier det seg om? Jo, ganske enkelt at teatersjefenes makt som enerådende på toppen av sin organisasjon nå er i fare. I teatrene står de i den særstillingen i samfunnet i dag at de også er overordnete direktører for økononi og personalet, selv om fælt få, egentlig ingen – har forutsetninger for et slikt ansvar. Du blir ikke teatersjef med de flotteste eksamener som siviløkonom, men du tar faktisk økonomiske og andre avgjørelser over hodene på den som har de beste eksamener og forutsetninger for slikt.

I dag dreier striden seg om det lille Teater Ibsen i Skien. Her har styret ansatt Bentein Baardson som kunstnerisk leder, mens Gry Wie, økonom, får ansvaret som administrerende direktør. Sist det var strid om dette ‘historiske prinsippet’ var når Tom Remlov (ex. teatersjef) ble ansatt som øverste sjef på Den Norske Opera, med nytilsatt operasjef (Paul Curran) og ballettsjef (Espen Giljane) under seg. Samtidig ble Ellen Horn (både tidligere og nåværende teatersjef) utnevnt som styreleder.

Vi hørte omtrent de samme argumentene den gangen. Teatersjefene var i harnisk og mange hylte høyt. Hva er så galt med denne nye ordningen? Det er ikke til å stikke under en stol at det av og til går alldeles vilt av gårde når en teatersjef – som gjerne er opptatt av sin lille ‘baby’, dvs. den siste geniale oppsetningen han har instruert eller spiller i – setter denne oppsetningen over alle andre jordiske hensyn. Da får økonomi, personale og kanskje teatrets eventuelle framtid fare.

Sist vi så dette i offentlig skue var ved øknomiskandalene på Nationaltheatret i 1980-årene (og dermed holder vi utenom det som skjer i dag…). En vanvittig påkostet oppsetning som Den Glade Enke forsynte seg i realiteten av over femti millioner kroner, dvs. nesten hele årsbudsjettet den gangen, som det ikke var hav av muligheter til å spille inn igjen. Det endte også med knall og fall og vårt ærverdige Nationaltheater var en hårsbredd fra å bli slått konkurs av Stortinget som med økende vrede hadde iakttatt dette tøylesløse spillet med offentlige midler. Teatret ble reddet den gangen, blant annet ved at Ellen Horn var en av de som gikk inn for å få teatret på beina igjen ved hjelp av hard intern jobbing og minimale midler.

En av grunnene til at det ikke ble så stor hurlumhei rundt den nye maktstrukturen på Operaen var at kommende operasjef, Paul Curran, kommer fra Storbritannia hvor det ville være utenkelig med en annen type ledelse. Ballettsjef Espen Giljane har mesteparten av sitt yrkesliv fra USA. I det landet har man aldri opplevd noen kunstnerisk direktør. Ordningen er gjennomgående så å si overalt på kontinentet, i Tyskland og Frankrike i særdeles grad. Her har man gjennom tidene ikke hatt få kamper hvor ytringsfriheten sto på spill og hvor teateret sto i sentrum. Men ingen stiller av den grunn spørsmål med at en kunstnerisk skapende sjel ikke har full råderett over pengesekken.

‘Grautfatet’ er et uttrykk som er blitt brukt ved teatersjefssøknader. Vi har selv hørt det, fra søkersiden.

Det er mye bra ved den norske og nordiske ordningen. Faktisk svært mye bra. Mannen som sto bak dagens organisasjonsstruktur i teater-Norge – Jens Chr. Hauge – hadde ganske sikkert de nevnte eksemplene fra Den Nationale Scene (Vår ære og vår makt) og fra Nationaltheatret (Guds grønne enger) i tankene da han slo fast prinsippet om teatersjefenes – dvs. ytringsfrihetens – suverenitet. Det viste seg på begynnelsen av 1970-tallet da han i tett samarbeid med Arild Brinchmann fikk hevet Nationaltheatret – og teater-Norge – til store høyder. Han fikk også 30-tallets strid nært inn på kroppen med å gå i nærkamp med norske næringslivsinteresser som rundt 1970 var dypt bekymret over at det var så mange fritt-talende og radikale krefter ved teatret. Her slo han fast det oppsøkende teaterets rett til å vise forestillinger selv om det kunne være ubehagelig for noen.

Men dessverre utviklet det seg fort slik at ved å komme inn på offentlige budsjetter så mange dessverre ikke lenger enn til sin egen bukselomme, og hva de kunne få ut av å sitte ved dette grautfatet. Det er derfor ikke til å undres over at man nå opplever at det tenkes i andre baner i styre og stell. Er det slik at teatersjefene nærmest for evig og alltid er satt til å forvalte både visdommen og pengesekken, nærmest next-to-God?

Vi synes det er mye som taler for at den nordiske ordningen bør fortsette. Men man må ikke gå i harnisk over at enkelte drister seg til å tenke anerledes. Verden går neppe under hvis pengesekken snøres igjen for enkelte teatersjefer og at de ikke lenger får siste ordet i personalspørsmål, også i den ikke-kunstneriske delen av organisasjonen. Det finnes altfor mange graverende og grove eksempler på at overtramp på det rent personlige plan har skjedd – og skjer.

Godt teater er et resultat av flere faktorer. Kunstnerisk innsikt er bare et av dem. For å få fram i det beste i norsk teater kommer vi lengst ved å være åpne og ikke stille på oss på barrikadene med ‘historiske prinsipper’.