Nye kulturledere

To av våre kulturinstitusjoner har med få dagers mellomrom ansatt nye sjefer. Nationaltheatret var første ute, der ble Hanne Tømta ansatt for å etterfølge Eirik Stubø da han går av om et år.

På Den Norske Opera ble skotten Paul Curran ansatt fra 2009. Han vil komme etter Bjørn Simensen som dermed fortjent får en hel ny sesong å boltre seg på i det nye operahuset i Bjørvika når det etter planene står klar til å taes i bruk våren 2008.

Det har vært tradisjon for at det er mye ståhei rundt slike ansettelser, særlig på Nationaltheatret. Ved begge disse ansettelsene er det tydelig at begge de nye lederne er blitt tatt i mot med åpne armer av personalet. Ingen spontan sit-down eller høylydte uttalelser til media har akkompagnert dem.

Paradoksalt nok kommer både Hanne Tømta og Eirik Stubø fra det lille Rogaland Teater i Stavanger. Det viser seg nå å være rene utklekkingsanstalten for de som vil opp og fram i norsk kulturliv. Derfor følger faktisk en viss spenning med hvem som nå vil aksle sjefsstolen på dette lille teatret etter Hanne Tømta.

En av grunnen til at både Hanne Tømta og Paul Curran ble tatt så godt imot er deres umiddelbare åpne og tillitsvekkende stil. De slår ikke om seg med store bramord og luftige målsetninger. Nettopp ved å være beskjedne scorer de stort. Hanne Tømta uttalte at hun bare er en vanlig jente og Paul Curran stilte til sitt første møte med operaens personale iført dongery og rutete flanellskjorte, noe briten sa ikke egentlig var meningen for flyselskapet hadde visstnok rotet bort hans bagasje. Men antrekk eller ikke, han overbeviste alle med sin åpne holdning og rett-på-sak uttalelser.

Det som egentlig kom klarest fram var at han var et engelsk teatermenneske tvers igjennom. Her har man tradisjon for å snakke mindre og handle desto mer. En pragmatisk holdning er gjennomgripende. Det kommer godt med i en bransje hvor tåkefyrstene har en tendens til å dominere.

Hanne Tømta har sin teaterutdannelse fra Øst-Europa. Dette vil være en bakgrunn som utvilsomt vil tilføre norsk teater nyttige impulser.

Med stridsropene fra stridighetene rundt årets Stiklestad-spelet friskt i øret – hvor sjefen i midt-Norges teater på forhånd gikk ut og kritiserte Stein Winges regikonsept – er det en lettelse nå å konstatere at to av våre viktigste kulturinstitusjoner får sjefer som legger vekt på først og fremst å være enkle og praktiske i sin gjerning. De blafrer ikke rundt seg med innlærte svadaord fra lederseminarer, her skal de få folk i tale og jobbe på gulvet!

For Nationaltheatrets del er dette en stor lettelse hvis man ser på teatrets 100-årige historie. Det har alltid blåst stort på toppene ved dette teatret og det er ikke å nekte for at mange svulstigheter er blitt avfødt i årenes løp. Mange har sett seg selv med ekstra pondus ut fra hva en slik stilling innebærer. Derfor har det altfor ofte gått galt. Det siste tiåret som begynte med Ellen Horn og fortsatte med Stubø, har forlatt denne veien. Noen vil kanskje si at stridighetene har bidratt til å kvesse nerven ved teatret, at det blir bedre teater av slikt. Men med en gigantforestilling som Markens Grøde stående i repertoar kan ingen klage på den kunstneriske kvaliteten ved det ikke-stridende dagens teater.

Operaen har gått til ansettelse av ny operasjef med en ny ledelsesstruktur som det øvrige teatersjefs-Norge nok har vært negative til men som har gått gjennom uten de helt store stridighetene. Operaen har nå fått seg en ledelsesmodell som er vanlig ute i den store verden med en direktør (intendant) på toppen og rett under operasjef, ballettsjef og orkestersjef. Paradoksalt er det tidligere teatersjef Ellen Horn som nå som styreformann(-forkvinne) ved operaen står ansvarlig for å føre dette gjennom. Operaens nye intendant (direktør) er Tom Remlov, også han tidligere teatersjef i Bergen.

Operasjefen kan nå bruke tid og krefter på å arbeide helt og fullt med det kunstneriske repertoaret. Det vil derfor fortsatt være operasjefen som vil fronte den nye norske operaen utad. Alle vet at Daniel Barenboim er operasjef i Berlin (Staatsoper unter den Linden) og Valery Gergiev i St. Petersburg (Maariinsky-teatret). Men hvem kjenner navnene på deres overordnete intendanter?

For Den Norske Operas del vil det også komme til nødvendige forandringer. Paul Curran er selv instruktør i verdensklasse med oppsetninger på La Scala og Maariinsky bak seg. Bjørn Simensen søkte ofte hjelp hos sin sjefsinstruktør Stein Winge. Her sier det seg selv at det vil skje endringer.

Vi vil ønske de to nye lederne velkomne når de om halvannet/to år vil begynne sin gjerning i Oslo. Vi kan i hvert fall slå fast at de har begynt godt!