Lars Kepler: Stalker, Cappelen-Damm 2014, 557 s.
Forfatterparet Alexandra og Alexander Ahndoril tar oss med på en spennende jakt i Stockholm etter en bestialsk seriemorder. De gjemmer seg bak et psevdonym slik de har gjort i sine tidligere bøker.
Det som er virkelig bra med denne boka er at det er en økende og aksellerende spenning som ikke bare har å gjøre med jakten på seriemorderen. Det skyldes også at forfatterne mesterlig har lagt inn et grep som gjør at denne boka blir en spenningsfortelling med virkelig sus i.
Mot slutten tar det helt av. Det er bygget opp en intrige i en handlingskurve som er uhyre intelligent laget. Disse to faktorene, spenning og intelligens, gjør at denne boka står i en særklasse av det som er kommet i år av krim- og spenningsbøker.
I boka opptrer også Joona Linnas, deres politietterforskerhelt i tidligere bøker. Han er nå ikke lenger i politiet men er likevel handlingens drivende kraft.
Det er så mye bra å si om denne boka at det er omtrent ikke mulig å nevne alt. Men for å ta det som faller først i øynene: plottet og handlingen er begrenset til en relativt liten gruppe personer så du slipper å stadig bla bakover for å finne ut hvem som er hvem og du blir heller ikke forvirret av ville biljakter og spektakulære racerbåtturer. Det foregår i Stockholm, til alt overmål på et fåtall steder. Vi som egentlig ikke er lokalkjente i byen kjenner oss likevel igjen. Boka er heller ikke overfylt av uvirkelige action-scener selv om vi må være såpass ærlige å si at vi kremtet litt forsiktig noen ganger.
De siste sidene står i en mesterlig klasse for seg.
Samfunnskritikken ligger svakt under og dirrer hele veien. Bare et sted slår den ut i full fyr: ved beskrivelsen av Stockholmspolitiets stupide hat-tanker.
Også i denne boka benytter de seg av det morsomme grepet å hente inn personligheter fra annen spenningslitteratur eller TV-serier. De innrømmer også åpent sin beundring for Stieg Larsson. Leserne vil uten vanskeligheter se likhetene særlig i bokas siste del.
Alexandra og Alexander Ahndoril har til å begynne med til å begynne med en viss likhet med det miljøet som går igjen i Jo Nesbøs bøker: fornedrelse og desperasjon, mennesker som har tapt det meste og ofte er det rus, spy, gørr og søle vi omgis med. Men hva gjør det når man kan skrive så fortettet spennende som i denne boka? Og ikke minst intelligent?
Framfor alt: denne boka kommer du ikke unna i julestria!
