Kunstnerisk frihet?

Oppstyret rundt avlysningen av Mozart-operaen Idomeneo ved Deutsche Oper i Berlin har vakt store bølger over hele den vestlige verden.

Operasjef – intendant som det heter i Tyskland – Kirsten Harms valge å ta operaen av spilleplanen etter å ha blitt advart mot konsekvensene av det tyske sikkerhetspolitiet. De fryktet at muslimer i Tyskland og over hele verden ville reagere i harme over operaen hvor det avhugne hodet av profeten Muhammed vises i sluttscenen, forøvrig sammen med hodene til Jesus og Buddha – og hvordan kristne og eventuelle buddhistiske fundamentalister ville ha reagert sier sikkerhetspolitiet intet om. Bråket rundt de danske Muhammed-karrikaturene for snart et år siden sitter ennå ferskt i minnet.

Beslutningen har vakt sterk harme. Til og med forbundspresidenten i Tyskland, Angela Merkel, har gått ut og beklaget beslutningen. Hun frykter den kunstneriske friheten mens operaens instruktør Hans Neuenfelds er rasende over at operaen er tatt av.

Derimot blir beslutningen støttet av store deler av media i Tyskland. Die Welt gir operasjefen en viss sympati. Her hjemme sier operasjef Bjørn Simensen at han ville ha gjort det samme som Kirsten Harms.

Hvis vi ser bort i fra at norske media ikke helt greier å skille mellom operasjef og operadirektør – både Simensen og Harms er i Dagbladet blitt ‘direktører’ – og at NRK Dagsrevyen forveksler Deutsche Oper med Staatsoper unter den Linden – reiser denne saken viktige prinsipielle sider. Den tyske forbundspresidenten har helt rett, det dreier seg om hvordan man skal forholde seg til den kunstneriske friheten og hvor langt man skal kunne gå i å tillate at religioner blir ‘hånet’ eller utsatt for parodi og latter.

Her hjemme vakte Nationaltheatrets oppsetning av Guds grønne enger på Nationaltheatret i tredveårene store bølger. Den gangen reagerte man på at den kristne Gud ble framstilt som et vanlig menneske. Vi finner tilsvarende langt opp i våre dager. Det finnes ennå kristne fundamentalistiske kretser her hjemme som mener at teater er ‘synd’. Reaksjoner og debatt om det kunstneriske uttrykket, som vi så i debatten om Muhammed-karrikaturene, eksisterer den dag i dag.

Ofte vil dette ha politiske slagskygger. Dette skjedde i Norge i striden på 1930-tallet – kulturradikalere og den tids Dagbladet mot konservative kretser og ‘mørkemennene fra Vestlandet’ – og dette ligger utvilsomt bak den tyske forbundspresidentens raske reaksjon.

Men vi rører også i uklart vann. Vi har de siste desennier blitt vandt med å anerkjenne kunstens frihet som viktig og nesten uangripelig. Ibsen har anskueliggjort dette i En folkefiende. Molière måtte i sin tid kjempe mot den tids sensurinstanser som ofte brukte religionen som hyklersk påskudd, eksempelvis slik han viser det i Tartuffe. Mozart har i Figaros Bryllup etter Beaumarchais’ skuespill beskrevet striden mot adelskapets privilegier, en problemstilling som for oss i dag synes helt fremmed.

Mange mener det var et klokt valg at Kirsten Harms valgte å ta rådene fra det tyske sikkerhetspolitiet til følge. Men likefullt berører dette en problemstilling som er atskillige århundrer gammel. Hva mener vi med ytringsfrihet og kunstnerisk frihet? Skal ikke teater og opera – som litteratur og bildende kunst – ha rett til nettopp å kritisere rådende normer og moraloppfatning? Hva med Picassos Guernica? Hva med dagens 100-års jubilant Sjostakovitsj og hans kamp gjennom musikken mot ikke bare ett, men to totalitære regimer?

Debatten om Kirsten Harms’ avlysing av Mozart er neppe slutt.