Ny virkelighet for operaen

Alle kan se at Bjørvika begynner å ta form. Om området fortsatt er en byggeplass har den nye operaens hus begynt å ta den fasongen som vi kjenner fra arkitektmodellen.

Derfor begynner den nye virkeligheten snart å nå Den Norske Opera. Og med den melder det seg virkelige store utfordringer for vår hjemlige nasjonalopera.

I de begrensete lokalene på Youngstorget, hvor det startet med kinodrift da Folketeaterbygningen sto ferdig i sin tid, har man i åresvis kjørt B-C-T-T repertoar (La Boheme – Carmen – Tosca – Tryllefløyten), spritet opp med Barberen i Sevilla, La traviata, Rigoletto, Czardasfyrstinnen og Ariadne auf Naxos. De enkelte produksjonene kan være eldgamle – unntakene er La traviata og Ariadne auf Naxos – og kan se tilbake på snart 40-årsjubileum. Det vil si at de har stått uforandret på operaens spilleplan nesten fra starten.

Dette vil få en slutt når man flytter inn i den nye operahuset i Bjørvika i 2008, det vil si når norsk operavirksomhet definitivt skriver et helt nytt kapitel. Det sier seg selv at nye produksjoner, selv av disse klassikerne, er nødt til å se dagens lys.

Men det er også andre utfordringer som vil møte vår hjemlige opera. Det nye operahuset vil stille krav til atskillig høyere spilleinntekter. Dette betyr langt flere forestillinger enn i dag.

Den Norske Operas fremste suksessfaktor er, i følge årsmeldingen for 2004 ‘forestillinger av høy kvalitet med bred publikumsoppslutningkraftig.” Men dette bygger igjen på B-C-T-T repertoaret og vesentlige satsinger utenfor dette har vist seg mindre vellykkete, ja endog rene katastrofer. Det har ikke lyktes å introdusere eksempelvis Janacek og Britten i noen større grad for det norske publikummet. Selv Richard Strauss kan glimre med sitt fravær, selv om oppsetninger av Ariadne auf Naxos, Rosenkavaleren og Salome tidvis har hatt stor suksess. Både Janacek, Britten og Richard Strauss tilhører 1900-tallets fremste operakomponister. Og vi nevner for høflighets skyld ikke Prokofiev, Sjostakovitsj, Hindemith eller for den saks skyld Carl Nielsen.

Stortinget har i sin Kulturmelding forutsatt den opptrappingen som vil komme:

“Innanfor ramma av ein omstillings- og opptrappingsplan vil framsyningstilbodet verta utvida, slik at det nye repertoaret som vert utvikla, både skal kunna presenterast i noverande lokale og tilpassast eit nytt hus. Dette føreset og utvida mannskap innanfor dei fl este personellgruppene og at publikumsarbeidet vert styrkt.”

Flertallet i stortingskomiteen følger opp med dette ved å si:

“Med den forholdsvis korte tid som gjenstår til 2008, fremstår det som særdeles vesentlig at opptrappings- og omstillingsarbeidet kan fortsette med enda større kraft og driftstilskuddet til Den Norske Opera for å gjøre det mulig for Operaen å nå målet om en fullt utbygget operaorganisasjon til åpningen i 2008…”

Operaens målsetning med det nye bygget slik den er streket opp av styret er:

”Et nytt operahus skal tilrettelegge for produksjon og formidling av opera og ballett på et høyt internasjonalt nivå til et bredt publikum i generasjoner fremover. Huset skal fremstå som et viktig monumentalbygg som både markerer Norge som kulturnasjon og Den Norske Operas betydning i nasjonens kultur- og samfunnsliv”.

Men går vi bak alle disse vakre ordene og store formuleringene melder det seg et spørsmål som ikke er til å komme forbi: Den Norske Opera må øke både forestillingsaktiviteten og inntjeningen betydelig ved innflyttingen til det nye huset. I dag spilles det litt under 150 forestillinger i året for litt over 130 000 tilskuere. Med Bjørvika må dette tallet betydelig opp, for det sier seg selv at man bygger ikke nytt operahus til noen milliarder for at det skal bli stående tomt halve året! Vi må regne med at det vil stilles et krav til et forestillingsnivå som vi eksempelvis finner i hvilken som helst øst-europeisk storby: 4 – 6 forestillinger i uka hele sesongen gjennom.

Det betyr at man må evne å gripe fatt i et publikum langt utenfor rekkene av et B-C-T-T repertoar. Det betyr eksempelvis Janacek, Britten og Richard Strauss som kanskje er de tre komponistene som klarest avslører at operainteressen i Norge først og fremst savner bredde.

Trøsten her er at både institusjonen selv og publikum har allerede vist at de er med på en vekst. Oppsetningen av Julius Cæsar sist sesong var et positiv løft. Händel har til nå ikke vært noen operakomponist i Norge. Men med denne oppsetningen rykket Den Norske Opera fram helt i teten av europeiske operahus. Og publikum fulgte jublende med.

Mozart med Tryllefløyten har tilhørt kjernerepertoaret. Figaros Bryllup, Don Giovanni og Cosi fan tutte har med jevne mellomrom vært satt opp, tildels med gode resultater. Men Mozart har skrevet langt flere operaen enn dette. Puccini og Verdi er også godt representert. Men for disse er det bare et par av de fremste operaene som har vist seg å virkelig slå an i Norge. Når man dristig nok tar steget litt til siden for La boheme og La traviata venter gjerne den litt sure svien. Wagner har vært overraskende mye framført i Oslo. En bejublet Nibelungen-Ring besøkte til og med de britiske øyer til stor begeistring på førstesidene i britiske aviser (og med pinlig taushet i norsk presse som heller skrev om Ole Gunnar Solskjærs spark med ballen på de britiske øyer. Kulturnasjonen Norge?). I det nye operahuset vil vi ventelig se fulle sceneproduksjoner av virkelige storvektere som Mestersangerne i Nürnberg og Parsifal.

Oppsetningene av Massenets Werther og Giardanos Andre Chenier viser egentlig Den Norske Operas dilemma. Donizetti er til noen grad blitt framført, men hvor er Bellini? Paisello og hans Timenes dans? Fransk opera fra slutten av 1800-tallet? Og hvor er de romantiske øst-europeiske operaene? Vi tenker mest på Dvoraks og Rimskij-Korsakovs store eventyroperaer.

Til og med Finland har en operaskatt som er stor. Det ville være nærliggende å hente noe herfra, all den stund dette er musikk og materiale som burde stå oss nært. Men nordmenns fordommer mot ‘finsk samtidsdramatikk’ er stor, all den stund omtrent alle finske operaer er ‘nye’, selv om de er holdt i et forholdsvis moderat tonalt toneleie og har vært internasjonale bestselgere. Gå i video- o gmusikksjappene i New York og spør etter Rautavaara og Sallinen og du får litt av et utvalg på bordet!

Eldre tiders norske operaer – fra gullalderen rundt 1910 – kan vi også vente oss mere av, men neppe til noen stor publikumssuksess. Samtidsopera har sitt begrensete felt. Men man skal likevel ikke helt kimse av potensialet som ligger i dem, eksempelvis oppsetninger som Anne Pedersdotter for tredve år tilbake eller Olav Tryggvasson og denne sesongens Den fjerde nattevakt.

Men finnene kan bli oss til hjelp på annen måte. Først og fremst gjennom erfaring og lærdom. Det nye operahuset i Helsinki sto ferdig bare for et par år siden, riktignok med minst en stor byggemiss som operaen må betale dyrt for den dag i dag (“sparing” av byggekostnadene på en halv meter i grunnen akkumulerte til urimelige personalkostnader og vanskeligheter for prøveavviklingen når operaen først sto ferdig). Fra Helsinki kan vi studere hvilken utfordring det var å gå fra det gamle russiske Aleksander- teateret med 500 sitteplasser til nesten det tredobbelte. Finnene er et operaelskende folk. Det vitner busslastene om som hver kveld ruller opp foran praktbygget ved Töölöö-vannet.

Danskene kan også gi oss nyttig lærdom. Da det nye operahuset kom tidlligere i år ga dette en kollossal opptur for operainteressen. Utsolgte hus til langt ut på neste sesong var resultatet.

Litt av denne effekten vil vi utvilsomt også oppleve i Oslo. Det vil bare bli en begivenhet i seg selv å oppleve det nye operahuset som må finne seg i å bli symbolbæreren, den nasjonale stoltheten, for hva vi evner å få til her hjemme av kulturelle løft. Det vil således ha en kraft som langt mangedobler hva Leif Ove Andsnes og Oslo-filharmonien kan få til. Dette betyr også at huset vil bli en magnet for folk land og strand rundt. Når hele Europa skriver om det, som de gjorde om Københavns nye operahus, vil utvilsomt dette pirre interessen til alle de som aldri har vært på opera før.

Den første sesongen vil derfor sannsynligvis ikke være problematisk i så måte. Det er først når den første tids nyfikenhet har lagt seg og bussene kanskje ikke lenger står i kø nede i Bjørvika, at problemene melder seg for alvor.

Man må kanskje derfor skjele til Gøteborg som fikk sitt operahus ved vannkanten på ren trass og i et ekte følt hat mot Stockholm for ti år siden. Alt som var av lokalt næringsliv presset prisene langt ned ved byggingen av dette huset. Det hadde en sluttsum på utrolige 500 millioner svenske kroner for ti år siden! Men også der fikk ledelsen store problemer med driften. Resultatet ble musicals og samarbeid med Skövde-scenen som ligger langt nærmere Stockholm enn Gøteborg.

Musicals og stadige operetter kan også bli svaret her hjemme hvis det ikke lykkes å snu den norske operainteressen i betydelig grad, i hvert fall til å tåle litt tyktflytende Strauss, Bellinis koloraturer eller Prokofievs stålakkorder. Men det vil være en nasjonal tragedie om operahuset i Bjørvika med statlige subsidier blir nødt til å utkonkurrere Chateu Neuf og Chat Noir for i det hele tatt å overleve.

Vi er likevel optimister.