Kultur som valgkampsak

Høstens valgkamp kan bli preget av kultursaker. De rød-grønne samarbeidspartnerne til venstre i norsk politikk – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – har foretatt et kulturopprop. Det ble presentert med Trond Giske som fremste talsmann for de tre. ‘Det store kulturløftet’ kaller de sitt initiativ.

Dette er tappert og prisverdig gjort. For et folk som er opptatt av fotball, været og jordbær er det dristig å trekke inn kultur i en valgkamp, ikke minst å gjøre det til hovedsak, ikke minst når valget er uvisst og det står om marginene. Men det tjener disse tre partiene til stor ære, og det skiller dem klart fra populistene og det partiet hvis navn vi ikke nevner i en slik forbindelse.

Det er en mengde saker de har på sin smørbrødliste. Andelen av kultursaker på statsbudsjettet skal økes til en prosent (!) innen 2014. Vår kommentar er bare at det er en skam at det forlengst ikke er det, desennier etter at andre nasjoner som eksempelvis Frankrike har hatt denne uttrykte målsetningen.

Men spørsmålet er hva man mener med ‘kultur’. Vi regner med at man holder seg unna den tids ‘kultur’begrep som løssalgspressen, VG og Dagbladet, står for. Skilsmisser, pupper, sladder om hvem som ligger med hvem og når (og med hvem) jordbærene smaker best, er neppe ‘kultur’.

Men et operabygg er kultur. Derfor må ikke målsetningen slakkes på etter at bygget står ferdig om et par år.

Smørbrødlisten er lang. Et minstetak for nye norske filmer – tyve? – er et av ønskene. Kulturlov er en annen. Kulturskolene skal gi plass for alle barn som ønsker det. Dette er velkomment siden den langsomme nedbyggingen av musikkundervisningen for den oppvoksende slekt, begynner å bli pinlig.

I Sverige er det samtidig stor oppstandelse med lanseringen et eget politisk parti, Kulturpartiet. Bak står skuespilleren Kim Anderzon, bildekunstneren Ernst Billgren, musikeren Olle Ljungström og koreografen Anna Vnuk. Etter at stort sett alt som heter media gikk på saken, kunne disse fire meddele at det hele var en bløff. Direktør ved Riksteatern, Birgitta Englin, sa at det var ment å få satt en sterkere fokus på kulturen.

I Norge behøver vi heldigvis ikke slike stunt for å få satt kultur på dagsordenen!