
Sirkushestene vrinsker. De lukter sagmuggen. Teaterveteranene Toralv Maurstad og Espen Skjønberg er klare til innsats. Lørdag kan vi se dem som de to landstrykerne Vladimir og Estragon i Becketts absurde drama Vente på Godot.
Det er ikke til å slå under en stol at dette er årets teaterbegivenhet. Selv med en Peer Gynt og et 100-års jubileum. De to veteranene kan se tilbake på et teaterliv som er mer enn hundre i antall år. De spilte sammen for første gang i filmen Fant i 1937!
I mange av disse årene har de spilt teater sammen, kranglet og vært venner igjen. De har også mer enn noen annen skuespillere i dag preget norsk etterkrigsteater, Toralv Maurstad som teatersjef først på Oslo Nye Teater og siden på Nationaltheatret. Den tid han var opptatt med slike sysler var det ingen som gjorde Espen Skjønberg rangen stridig som landets ledende skuespillerpersonlighet, ihvert fall fant en uoffisiell kroning sted på Chateu Neuf på de glade syttitall. Seremonimester den gangen var Rolf Just Nilsen og begivenheten var skuespillerstreiken – mot Toralv.
I dag er de samlet på scenegulvet igjen som landstrykerne Vladimir og Estragon. Og det er heller ikke første gangen de spiller sammen. Men nå er det Beckett.
– Jeg så urpremieren i Paris i 1953, forteller Toralv Maurstad. – Jeg skjønte ikke bæret – det var både fransk og absurd.
Espen Skjønberg så oppsetningen i Rosenkrantzgata i 1955, vistnok den aller første oppsetningen utenom Paris. Han var sterkt fascinert alt den gangen.
Når en 78-åring og en 80-åring spiller sammen på scenen er det i visshet om at verdensdramatikken ikke akkurat er rik på roller for denne årsklassen.
Becketts tekst er full av innfallsvinkler, og selv om den er absurd for de fleste er det også mange som ser de humoristiske sidene ved den. Assosiasjoner med Helan og Halvan og for den saks skyld også Chaplin er gjort.
Instruktør er Stein Winge. – Han hadde hørt at vi holdt på med noe, sier Espen, og ringte og spurte om å få bli med.
Lørdag er de i manesjen på amfiscenen på Nationaltheatret.