Picasso ble overvåket

Det forrige århundrets største maler, Pablo Picasso, ble i over 40 år fulgt nøye av det franske politiet. Dette førte til at hans bevegelsesfrihet ble innskrenket og han ble hindret i å få fransk statsborgerskap. Mappene om ham fylte til slutt hele 140 kartotekbokser.

Disse opplysningene kommer fram på en utstilling på politimuseet i Paris hvor dokumenter som har vært i russernes eie blir offentliggjort. Russerne beslagla disse dokumentene fra Gestapo i 1945.

Overvåkingen startet da han kom til Frankrike for første gang som ung kunstner i 1901 for å åpne en utstilling med sine bilder, og endte naturlig nok med den tyske okkupasjonen i 1940 hvor arkivet gikk over i Gestapos hender. Det er ikke usannsynlig at det fant sted en ny overvåking etter 1945 og fram til hans død i 1973, men dette var i en annen regi og sannsynligheten for at CIA var inne i bildet her er meget stor.

Det franske politiet kunne ikke helt finne ut om Picasso var kommunist eller anarkist så de førte ham likeså godt opp i begge kategorier. Men uansett var begge kategoriene fæl styggedom for det franske borgerskapet som ikke ble roet noe ned med kunstnerens utfoldelse på lerretet.

I 1901 ble det rapportert at den ung kunstneren ikke alltid vendte hjem om natten til sitt losji hos galleristen Pierre Marrach som i følge politiet var en “kjent anarkist”. Men politiet viste også slett intelligens i sitt arbeid. I en lang periode rundt 1907 var han “borte” fra dem. “Muligens i Avignon,” står det i en rapport som faktisk var svært nære sannheten. For kunstneren oppholdt seg i full offentlighet i Avignon hvor han lagde et av sine store mesterverk, Kvinnene i Avignon.

Overvåkingen fulgte ham på kafeer. Det er til og med gjengitt fra en samtale på en kafe, “trolig anarkist”, var politiets konklusjon etter hva de hørte. Men politiet lot seg også skremme av hans kunst som de så på som “politisk”. Soldater som mishandler tiggere og mødre som tigger fra folk fra overklassen, er noe som politiet fant verdt å merke seg ved. De skrev også at de hadde en formodning om at han viste hammer og sigd på sine bilder i galleriene og således måtte være en farlig mann.

Men de måtte gi mannen honnør for at han ikke fulgte den samme sti som andre kjente anarkister. Han gjorde alltid opp for seg og betalte sine husleier, står det i en rapport.

Hans senere utvikling, først med de “blå” bildene og senere med kubistiske motiver, kunne neppe berolige de forskrekkete politiagentene. Det som avgjort er politisk kunst er hans bilde Guernica hvor han framstiller de menneskelige lidelsene etter at fascistene bombet en by under borgerkrigen i Spania. Picasso hadde et sterkt engasjement under borgerkrigen, noe som førte til at han vendte sitt hjemland ryggen og ikke kunne komme tilbake så lenge Franco satt ved makten.

Han meldte seg inn i det franske kommunistpartiet først i 1944. I årene etter den andre verdenskrig var han også sterkt politisk aktiv.

Dette kapitlet i overvåkingen av Picasso viste at politiet sterkt blandet kunst og politikk og så på moderne kunst som “politisk” nettopp fordi den var ny og gjorde opprør mot de borgerlige konvensjonene. Lite skjønte de av den. Typisk er at bildet av den røde hane skar unna uten kommentarer. Den røde hane var et symbol for motstandsviljen under den spanske borgerkrigen.

Mange vil ikke ha vanskeligheter med å dra paraleller til det norske sikkerhetspolitiets sterkt stupide og ulovlige etterretningvirksomhet i Norge etter krigen, slik det er kommet fram i Lund-kommisjonen.Også her er det nesten utrolig å se hvordan offentlig ansatte tjenestemenn blander fordummende og grumsete borgerlige holdninger om hva som passer seg eller ikke, til å bli “politikk” og “farlig”: