Klassisk maskerova

Er du blant dem som har undret deg over alle disse Bolsjoi-solistene og Moskva-virtuoser som har dukket opp på konsertprogrammene det siste tiåret? Du er neppe alene. Hele Vest-Europa har nå i ti år nærmest blitt innvadert av øst-europeiske ensembler med sterkt-klingende navn.

Her hjemme får vi daglig porsjoner av St.Petersburg-solistene, staselige hornblåsere kledd opp i prangende (noen vil si, gyselige) sirkusuniformer, som stiller seg opp på hjørner og fortauer om dagen og etter forestillinger på våre teatre og operaen om kvelden. At de har parkert sin nye Volvo rett om hjørnet får de færreste med seg. Det er en luksusbil som du ikke ser for mange av på norske veier. Bilen er den samme men vi ser og hører at det skiftes i mannskap sånn ca. hver tredje uke.

Noen kan kanskje tenke sitt om dette. At det er organisert, skinner så altfor tydelig gjennom. Vi får vel kanskje være takknemlige for at det er musikk disse brass-band ‘solistene’ tilsynelatende beskjeftiger seg med.

Men et navn er skikkelig sånn sett. Det russiske nasjonalorkester er i disse dager ute på en verdensomspennende turne under sin leder og grunnlegger Michail Pletnev. Både orkesteret og navn ber ekte. Det er et av verdens fremste ensembler og dirigenten en av de ledende pianister i dag.

Men vær ikke så sikker på alt. For i det siste har det dukket opp en konkurrent med nesten likelydende navn og med et annet godtklingende navn som leder. Vladimir Spivakov har også en viss nimbus.

Men vent nå litt. Er han ikke sjefsdirigenten for Det russiske nasjonalorkester? Jo, han var. Han ble løst fra stillingen av orkesterets musikere fordi det var åpenbart at han ikke mestret jobben. Spilleinntektene falt drastisk og Deutsche Grammophon ville ikke lenger gjøre innspillinger med dem. Dermed fikk han beskjed om at hans kontrakt ikke ville bli fornyet. Han tok med seg 30 trofaste musikere og dannet sitt eget symfoniokester.

Så langt, greitt nok.

Men gammelbolsjeviken Putin har tydeligvis sans for de gamle metoder. Han likte ikke helt et privat markedsøkonomisk orkester som Det russiske nasjonalorkester. Ikke hadde han kontroll på det heller, for det sørget for ikke å motta noen støtte fra det offentlige. Alle deres inntekter kom fra turneer og gjestespill – og utenlandske investorer. Storkapitalister som Rothschild- og Getty-familien spyttet inn penger, det gjorde også tidligere politikere som Edward Heath og Helmut Schmied.

Dermed omfavnet han Spivakovs utstspill med mer enn velkommen glede. Med åpne armer stilte han statskassen til rådighet for orkesteret, Det russiske nasjonale symfoniorkesteret. Et titalls millioner rubler fløt inn i etableringen av det nye orkesteret. Samtidig fikk Pletnevs tidligere orkester store problemer på hjemmeplan, noe som tvang det på en lang utenlandsturne som de er på nå. Plutselig var det ikke så enkelt med konsertlokaler hjemme i Moskva. Abonnentsforestillinger måtte innstilles. Samtidig ble det en merkelig taushet rundt Pletnevs opprinnelige orkester i russiske media. Hvor og når spilte de?

Denne maskerova’en er blitt gjennomført for så å si åpen scene. Pletnev valgte å komme tilbake til det orkesteret han grunnla for knappe ti år siden. Men denne gang hadde han med seg et kollegium av dirigenter som Kent Nagano, Paavo Berglund og Vladimir Jurowski. De vil sammen utgjøre et team av sjefsdirigenter for orkesteret.

Det russiske nasjonalorkester (la oss ikke snuble i konsonantene) er det eneste russiske symfoniorkesteret som har mottatt en Grammy-utmerkelse. Det står ved siden av Budapest Festivalorkester og Maarinskij-ensemblet i St. Petersburg som noe av det positive som kom ut av statssosialismens fall i Øst-Europa for ti år siden.

Og Det russiske nasjonale symfoniorkester? Tjaa…..