Når jenter blir for tykke

Jenter kan bli for tykke for å få en rolle.

Dette er virkeligheten på Covent Garden i London. Det høytidelige Royal Opera House har bevisst gått utenom den amerikanske stjernesopranen Deborah Voigt til vårens nyoppsetning av Ariadne auf Naxos og i stedet gitt rollen til den atskillig mer slankere Anne Schwanewilms. Sistnevnte synger forøvrig rollen som Pimadonnaen/Ariadne akkurat i disse dager på statsoperaen i Berlin. Da denne oppsetning sist gikk over scenen i London var det Voigt som sang i rollen.

Som internasjonalt stjerne vet Voigt hvor livsfarlig det kan være for karrieren at hun blir vraket for en rolle på grunn av stemmen. Derfor er det hun selv som nå har gått ut med påstanden om at ledelsen ved Covent Garden mente hun veide et par kilo for mye. At de også velger å gi rollen til en som mer kan likne mer på rollefiguren, er kanskje heller ikke så merkelig.

Men det reiser en del spørsmål. For skuespillere er det nesten opplagt at rollene krever at man holder seg i noenlunde bra fysisk form. For operasangere har det til nå vært så å si vedtatt at stemmen skal bety alt, selve rollekarakteren kommer i annen rekke.

Men for operasangere kommer en ting i tillegg. Det er ikke til å skjule at jo større “klangbunn” dess mektigere resonans for stemmen. Hva var vel Pavarotti uten sin veldige resonanskasse? Vitsene sopraner i mellom går forøvrig langt videre enn dette….

De siste årene er operaoppsetningene blitt mer og mer regibestemt. Dette er en trend som vi særlig har sett i Tyskland. Her hjemme har vi sett denne utviklingen med de oppsetningene som Stein Winge har hatt, sist med Falstaff – se Kulturspeilets omtale.

Den tidligere sjefen for Finlands Nationalopera, Juhani Raiskinen (se vårt oppslag), hevdet i sin tid overfor Kulturspeilet at han var “helt imot den slags type opera som består i å lose verdensstjernene rett inn på scenen fra flyplassen. De bringer med seg sin egen regi, sine egne kostymer og sin egen oppfatning av stykket. Scarpi kommer fra høyre der han skulle ha kommet fra venstre: To timer og rett ut på flyet igjen, nix , det der er jeg ikke med på.”

Nettopp å unngå denne stjernedyrkingen var en av årsakene bak det finske operaeventyret: “Vi brukte regissører som hadde bakgrunn fra teatret. De la mere regi på operaene, og brukte lang prøvetid. Vi fikk realisme og naturalisme inn på scenen. Det dugde ikke bare å synge.”

På Kirsten Flagstads tid var det helt utenkelig å se på det på denne måten. Selv om kritikerne hevdet at Flagstad og Melchior sammen i Tristan og Isolde var som et møte mellom “hvaler” var det helt utenkelig å omgå århundrets største sopran på grunn av den fysiske størrelsen.

Det er altså ikke bare Toralv Maurstad som er inne på slike tanker, jfr. oppsigelsessaken på Nationaltheatret i sin tid. Her må det forøvrig tilføyes at Stein Winge fikk bruk for en av de kvinnelige “oppsagte” til sitt Shakespeare-prosjekt på Torshov i sin tid. Her spilte hun sitt livs rolle som myndig adelsmann!

Men nå er det altså Deborah Voigt som er vraket. Og det oppsiktsvekkende er at den 40-årige sopranen må gå ut og nærmest “dementere” enhver antydning om at stemmen ikke holder mål. Og hun opplyser også at hun har lagt seg “i trening” ved å begynne å løfte vekter.

Javel ja.