Mariss Jansons mot toppen

I et intervju med The Guardian røper Mariss Jansons at han nå har en følelse av å være på den virkelige høyden på sin karriere, med sine 61 år har han nå nådd en topp. Han er også glad for å komme ‘hjem til Europa’ og at tiden med de lange og slitsomme reisene er forbi.

Intervjuet kom i stand i forbindelse med at han nå er i London for å dirigere sitt symfoniorkester fra Bayerische Rundfunk som han har vært på flere ukers turne med verden over, Asia og Australia inkludert. Han tok over som sjefsdirigent for dette orkesteret ved sesongens begynnelse og fra neste år tar han også over som sjefsdirigent for Concertgebouworkesteret i Amsterdam. Tiden med de lange reisene mellom Pittsburgh og Oslo/St. Petersburg hvor han hele tiden hadde sitt hjem vil være forbi. I den sammenheng er jo München og Amsterdam nærmest å regne for nabobyer.

Etter å ha forsøkt å bli sjefsdirigent for Berlin-filharmonikerne og New York-filharmonikerne, det første noe ‘skjult’ da han var et ønske fra noen av musikerne, mens det siste førte til at han på rapppen måtte stille opp i New York for prøvedirigering. At han da ikke fikk jobben, førte til en viss lokal skandale i pressen som beskyldte orkesteret for divatendenser og latmannskikker. Historien går på at Mariss ‘holdt’ orkesteret hvert eneste sekund og minutt prøvetida ut, ‘jo bedre et orkester er jo mer må det øve’ mens Lorin Maazel som fikk jobben, sendte dem hjem etter å ha hørt dem et par takter og ga dem fri dagen etter, ‘dette kan de’.

Men nå er situasjonen en annen. Han er over seg for orkesteret fra München som han mener definitivt må regnes som topporkester i Tyskland, selvsagt ved siden av Berlin-filharmonikerne. Og Concertgebouworkesteret er definitivt et av de ledende orkestrene i verden og tåler bare å nevnes ved siden av Berlin- og Wien-filharmonikerne. Mariss Jansons vil dermed være i den unike situasjonen at han vil være sjefsdirigent for to av verdens spiss-orkestere. Man kan si hva man vil om Oslo og Pittsburgh, men mot disse tåler vi ikke sammenlikning.

Tiden med orkesterbygging er forbi. Det står glans av den innsatsen han har gjort i Oslo, ‘få et brukbart orkester til å være et som verden er tvunget til å legge merke til’ og The Guardian sier at den bare kan sammenliknes med tilsvarende jobb Simon Rattle gjorde med symfoniorksteret i Birmingham. Om Bayersk radio symfoniorkester sier han at det er som å kjøre Rolls Royce, ‘Alt er bra med dette orkesteret, teknikk, stil, musikalitet, involvering, følelse. Alt er på høyeste nivå. Det er som et teknisk perfekt instrument.’

Bil-lignelsen er ikke langt borte fra Mariss’ verden. Hvem glemmer vel ikke dagene i Oslo da han hadde dirigert i Concertgebouw om kvelden og tok sportsbilen direkte til Oslo etter konserten? En støvete bil halvveis ute i trikkeskinnegangen ved Continental om morgenen var alltid et tegn på at nå var Mariss Jansons i byen.

‘Jeg har alltid vært en perfeksjonist. Dette har jeg fått av mine lærere, min far (dirigenten Arvid Jansons), Mravinsky, Swarowsky og Karajan. Hva gjør en god framføring? Alt kan være perfekt, musikerne er bra, lyden er bra, alt er bra. Men det kan likevel være en ting som mangler. Jeg vil kalle det det kosmiske nivået. Hva ligger bak notene? Hva er meningen og atmosfæren bak notene? Dette er musikkens indre atmosfære og hvis du kan komme inn i denne verden vil dette ta en framføring opp til et høyere nivå.’

Dette er ting vi husker fra Oslo. Han kunne terpe og terpe på detaljer, til og med i pausene under konsertene kunne han komme bort til musikerne med partituret og peke på detaljer. Men på konsertene ble det en magisk stemning hvor vi merket en spesiell ånd mellom musikere og dirigent. Hans uttalelse om ‘immer mehr perfect er blitt legendarisk fra prøvene i Oslo.

Nå er han gradvis i ferd med å skifte repertoir. Han vil gjøre seg ferdig med Tsjaikovskij og Rachmaninov og av russiske musikk vil han bare holde seg til Sjostakovitsj. ‘ Jeg vil ikke for alltid bli identifisert med russisk musikk, men Sjostakovitsj føler jeg meg så nær med. Han vil jeg alltid dirigere.’

Nå er det tilbake til sentralt europeisk musikk, Haydn, Mozart, Beethoven, Schubert og Mendelssohn. Han føler at tiden endelig er kommet til å fordype seg i Bruckner etter å ha følt i mange år at det ikke var mulig å røre ham. Men også Haydn-symfonier vil stå mye på repertoiret hans utover. ‘Det er nødvendig for alle orkestre å spille mye Haydn’ sier han. Vi vet fra Oslo at da foreligger noen overraskelser som under framføringen av Haydns Militærsymfoni i Oslo hvor han plutselig deltok i musikken ved å komme marsjerende inn med en militærstokk med rytmeinstrumenter festet til.

Men med Haydn og Mozart tar han avstand fra at det bare skal framføres med kammerensemble og såkalte ‘tidsriktige’ instrumenter. ‘Vi kan ikke fornekte vår mer moderne moderne tilnærming. Vi må både ta med den romantiske tilnærmingen og den såkalte tidsriktige.’

Han gleder seg til Amsterdam for der vet han at han også vil få sin drøm om å dirigere opera oppfylt. Concertgebouworkesteret har vanligvis en full operaoppsetning i året hvor de spiller i den nederlandske opera. ‘Jeg vokste opp nærmest i et operahus’ – hans mor var operasangerinne i St. Petersburg og faren dirigent. Nå vil det bli Verdi og Puccini, mens Wagner står lenger nede på ønskelista.

Nå vil han som ung 61-åring være i sentrum for verdens musikkbegivenheter. ‘Dirigenten blir bedre jo eldre de blir. De når høyden i en alder av 60-70.’