Ibsen 175

I dag er det 175 år siden Henrik Ibsen ble født i Skien. Norges største dramatiker vil bli feiret over en hel verden.

Han blir regnet som grunnleggeren av det moderne teatret. Ved siden av Tsjekov sto han fram som den betydeligste dramatiker ved forrige århundreskifte. Han kan nevnes ved siden av Shakespeare, Molière og Goethe som en av verdensdramatikkens fremste. I dag spilles han på 130 scener verden rundt, og i Norge spilles Byggmester Solness på Riksteaterturne.

Hans dramaer er preget av psykologisk innsikt og han løfter tematikken vekk fra moralisme og over i realisme, noen ganger i symbolisme. Hans evne til å bygge opp et drama har satt sine spor på all senere diktning, selv i dagens filmproduksjon ser man klare spor av Ibsen.

I løpet av en ungdomstid ved teatre i Oslo og Bergen som instruktør og teatersjef kom de første verkene fra hans hånd. Delvis preget av sin tid, delvis høystemt patos, men også med en klo som varslet den kommende storheten. De store sceniske diktverkene Brand og Peer Gynt gjorde at han ble anerkjent som den store dikter og dramatiker og han fikk diktergasje av Stortinget.

Dette førte til at han i 1868 vendte de trenge forhold i Norden ryggen og bosatte seg først i Italia, siden i München som mer enn noen annen by må regnes som Ibsens hjemby. Det var først i 1891 at han vendte tilbake til Norge og Oslo.

I løpet av disse årene kom de dramaene han er kjent for i dag. I første rekke de såkalte samfunnsdramaene som til dels kan sees på som aktuelle innlegg i den politiske debatt. De unges forbund (1869) var et oppgjør med frasemakere og den nye Venstrebevegelsen mens Samfundets støtter (1877) er et oppgjør med hykleriet i de samfunnsbevarende kretser. I En folkefiende (1882) går han ut mot den ‘kompakte majoritet’ (‘sterkest står den som står alene’).

Men det vil være galt å karakterisere Ibsens dramaer fra denne tid som ensidig samfunnsengasjerte. Han tar opp spørsmål som har langt større perspektiver. I Et dukkehjem (1879) slår han et slag for kvinnens rett til å være seg selv. I all tid senere tid er stykket blitt tolket som et programskrift for kvinnesaken (spilles i dag ofte som Nora, blant annet på Schaubühne i Berlin). Men i senere stykker, som Fruen fra havet (1888), kommer han til motsatte konklusjoner – kvinnen går tilbake til mannen og ekteskapet – selv om tematikken kan være den samme.

Hans mest kontroversielle drama var Gengangere (1881) som tok opp det ikke-sagte temaet den gangen om syfilis. Samtidig er stykket et dyptloddende psykologisk sjebnedrama som tar en skarp holdning mot mye av datidens fastslåtte normer. Stykket ble i mange år nektet spilt i de fleste land. Særlig her hjemme var indignasjonen sterk.

Med pertentlig presisjon kom så stykkene hans: Vildanden (1884), Rosmersholm (1886), Hedda Gabler (1890), Byggmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), John Gabriel Borkman (1896) og Når vi døde vågner (1899). Som en rød tråd går igjen enkeltmenneskets rett til ‘å være seg selv’. Han tar oppgjør med samfunnets moral og det han oppfatter som hykleri og fordommer.

Mange av Ibsens tekster og fyndord er siden gått inn i dagligspråket. Mens han er aktet over en hel verden har hans hjemlands hovedstad vært så elskverdige å knytte navnet hans til tidens store guru, bilismen. Trafikktunneller og parkeringshus i Oslo bærer i dag hans navn, til tilreisendes store forskrekkelse. Denne holdningen forklarer mye av nordmenns natur og hvorfor han i sin tid vendte sitt hjemland ryggen.

Av store Ibsen-oppsetninger de senere år må nevnes Et dukkehjem (Nationaltheatret 1999), Gengångare (Dramaten, Stockholm 2002) og Fruen fra havet (Nationaltheatret 2000). Ellers er det verdt å merke seg at hans ‘hjemby’ München i flere sesonger har hatt Hedda Gabler på spilleplanen. Nationaltheatret avholder annethvert år sin Ibsen-festival som i sin tid ble startet av Stein Winge som en årlig begivenhet. Nå er festivalen blitt så uttynnet at det knapt er noe igjen.

Det pågår en viss kamp mellom Ibsens fødeby Skien og Oslo om hvem som skal ha ‘rett’ til dikterens navn og eiendeler. I dag er mye samlet i Ibsen-museet i Oslo, som ligger ved hans leilighet i Arbiens gate rett overfor Slottet. Men det er ikke tvil om at Skien gjør mer ut av dikteren enn bare å hylle bilismen.

Dette preger eksempelvis fødselsdagsfeiringen. Mens Nationaltheatret skal gå i samlet flokk med fakler opp til Arbiens gate og kanskje drukne i mengden på Drammensveien av demonstrerende antikrigs-demonstranter, vil Skien (som han forlot som desillusjonert 16-åring og bare avla et kort besøk senere i livet) markere ham på langt annet vis.

Peeropolis blir navnet på et kulturarrangement som vil strekke seg fram til juni. Utstillinger og teaterforestillinger vil finne sted. En fullstendig oppføring av Peer Gynt som et samarbeid mellom flere teatre, ser dagens lys i juni. Byfest og prisutdelinger vil prege jubileet mens landets hovedstad, hvor han tross alt oppholdt seg mesteparten av sitt voksne liv her i landet, knapt vil registrere fødselsdagen for ‘parkeringshusets grunnlegger’. Men det står jo også i stil med vår nasjon og dets øvrighets holdning til vår største dikter. For samfunnsrefser var han, og det fikk han demonstrert 175 år etter sin fødsel.