Hector Berlioz (1803 – 1869)

En hel musikkverden vil dette året feire 200-års dagen for den franske komponisten Hector Berlioz.

Om han ikke er av de største og mest spilte i konsertsalene har han likevel gjort en innsats som for evig og alltid vil sikre ham en framtredende plass i musikkhistorien: Han var skaperen av den såkalte ‘program-musikken’. Fra ham går det således en rett linje til Franz Liszt og videre til musikkdramatikkens desiderte høydepunkt, operaene til Richard Wagner.

I sin Nibelungen-Ring gjennomfører Wagner programmusikken konsekvent. Hver takt og tone har sin referanse til sinn og stemninger i handling og ord. Ledemotiv går igjen hele veien. På denne måten hevet han det sceniske resultatet til et Gesamtkunstwerk hvor tekst og muskk forener seg i en høyere enhet.

Men dette kunne ikke skje uten Berlioz’ gjerning et halvt århundre før. Likesom Wagner skapte han enorme verk, også for operascenen, men de mest spilte er oratorier, rekviemer og Te Deum.

Berlioz kalte sin musikkform for idee fixe og ikke direkte programmusikk som senere ble betegnelsen. På 1830-tallet sto han fram som en utpreget romantiker i tonespråket, plutselig og spontant patos med stor bruk av instrumenter kan inntreffe mot at han andre ganger virker innadvendt og melankolsk. Bruk av følelsesappararet hemmet ikke akkurat den tids romantikere.

Disse eruptive eksplosjonene lar seg høre i de store kirke-komposisjonene, som i rekviemet som krever bruk av et halvt hundre messingstrumenter. Ved Oslo-filharmoniens framføring av det på 90-tallet var begge side-losjene fylt av trompetister.

Her kan man bokstavelig talt snakke om grandeur i musikken!

I sitt Te Deum fra ti år senere er denne storheten forsterket. Opprinnelig hadde Belioz planer om å skrive en militær-symfoni etter fransk tradisjon med vekt på slagverk, trompeter og pauker og tre tusen mann i koret. Men de helt store planene måtte legges bort. Tilbake har vi marsjene og paukene.

Men hans mest spilte komposisjon er den times-lange symfonien Symphonie fantastique som i drømmesyn også skildrer en ung manns vei til galgen. Musikken var uttrykk for hans dype kjærlighet til en kvinne som han senere giftet seg med. Symfonien har flere ganger latt seg høre med Mariss Jansons og Oslo-filharmonien, senest i 2001.

På mange måter kan hans musikk karakteriseres som ‘teatermusikk’, ikke bare fordi mye av den ble skrevet til teaterframføringer. Det var særlig hans bruk av dramatiske effekter og beskrivinger – idee fixe – som ligger bak dette.

Hans operaer kan ikke sies å tilhøre standardrepertoaret, men de er likevel godt kjent. For begrepet opera er et grenseland med Berlioz. Ofte lar hans dramatiske verk med solist-kor-orkester seg framføre i dramatisk versjon.

Les Troyens er et kjempeverk med flere timers varighet hvis man framfører det i sin helhet. I dag kan man trygt regne det som opera selv om oratorieformen kanskje er den som gir størst utbytte musikalsk. Det samme kan utvilsomt sies om Faust’ fordømmelse.

Tross sine åpenbart ytre suksesser måtte han i sin livstid finne seg i stå i skyggen av en komponist som Meyerbeer, som få kjenner til i dag.

Uovertruffen som orkesterbehandler, men utvilsomt en som kunne ty til en viss overlessing av de musikalske virkemidlene.

I Norge vil han i jubileumsåret minnes ved en stor framføring av Rekviemet – den store dødsmessen – med Oslo-filharmonien og den dramatiske symfonien Romeo og Julie med to konserter i april. I Bergen framføres hans Symphonie fantastique i mars mens Randi Stene og Kringkastingsorkesteret framfører hans sangsyklus Les nuits d’ete også i mars.