Sjelden tar en forestilling – eller konsert – deg på den måten War Requiem gjør på Operaen. Du sitter fjetret tilbake og nesten skammer deg over å ha gitt applaus til noe som egentlig oppfattes som grufullt og forferdelig.
For det er en grufull bakgrunn for denne forestillingen. Britten bygger på tekstlinjer og dikt av den unge poeten Wilfred Owen som selv omkom i skyttergraven blandet opp med latinske messeledd. Owen’s tekster skildrer skyttergravene helvette, det umenneskelige i at så mange døde så formålsløst. Sterkest er det når vi mot slutten hører: ‘Jeg er fienden du drepte….’
Premiere Den Norske Opera & Ballett 10.9.2016 Britten: War Requiem, Tekst: Etter latinske messeledd og dikt av Wilfred Owen regi: Calixto Bieitio, med: Natasia Tanàsii – sopran, Johannes Kammler – baryton, Evan LeRoy Johnson – tenor, Operakoret, Barnekoret, Operaorkesteret, musikalsk ledelse Lothar Koenigs
Det er et vågalt steg operaen og regissøren Calixto Bieitio gjør med å tilrettelegge og framføre Britten’s War Requiem som et sceneverk.
Britten lar Owen’s diktlinjer blandes opp med tekster fra en latinsk messe – Missa pro defunctis. De latinske linjene er lagt til sopranen og korene, sammen med det fulle symfoniorkesteret mens barytonen og tenoren tar for seg Owen’s dikt akkompagnert av et kammerorkester. Det musikalske uttrykket er sånn sett stort og omfangsrikt og har dimensjoner som tilrettelegger for en dramatisering. Det må tilføyes at særlig sopranstemmen har noen svært dramatiske passasjer hvor det kreves en stemmekraft nesten uten like. Men i denne oppsetningen kom sopranen Natasia Tanàsii, fra og med den kraftkrevende Liber Scriptus, meget godt fra det. Ros må også gies tenoren Evan LeRoy Johnson og barytonen Johannes Kammler og ikke minst korene!
Britten var selv antikrigs-aktivist. Som pasifist kom han på tvers av offisielle holdninger i Storbritannia og måtte mer eller mindre dra i landflyktighet til USA i tiden rundt 1940. Heller ikke de etterfølgende årene var lette for ham. I tillegg var han homofil, en legning som ikke var akseptert på denne tiden.
Mye av de personlige skjæringspunktene hans kan la seg avlese i de store operaene han skrev like etter krigen, først og fremst i Peter Grimes. Småbysamfunnet, sladderen og utstøtelsen kom til å prege han. Etterhvert ble han likevel anerkjent som landets fremste komponist. Sitt mektige War Requiem lot han uroppføre i Coventry-katedralen, dvs. i delvis de ruinene som ennå sto igjen og som i dag danner en helhet – som ruiner. Mye av katedralen ble lagt i grus av Luftwaffe under et luftangrep under den store blitzen i krigsårene i et angrep hvor 4000 bygninger ble ødelagt i Coventry. Det som sto igjen av katedralen ble derfor et symbol for landets motstandskraft.
Det var derfor en stor begivenhet for brittene at War Requiem ble uroppført akkurat her. Men uroppføringen fikk også en dramatisk forsterking gjennom at den sopranen Britten hadde skrevet partiet for – Galina Visjnevskaja – ble nektet utreise fra daværende Sovjet. Britten var av den oppfatning at hun var den eneste sopranen i verden som var i stand til å mestre de vanskelige sopran-partiene.
I dag framstår verket som noe av det mest sentrale som Britten komponerte. Det er samtidig også et viktig verk for etterkrigstiden. Sammen med en komponist som Sjostakovitsj lot han musikken prege den sorgen og ødeleggelsen som den annen verdenskrig hadde forårsaket, selv om det er den første verdenskrigen verket henter sitt tekstgrunnlag fra. De to komponistene sto på slutten av sin levetid svært nær hverandre og hadde mye kontakt.
Dramatisk er verket lagt opp slik at de to mannsstemmene synger mot hverandre, fra Britten’s side tenkt som tysk og en alliert soldat. Dette har til dels grøssende effekter der Owen’s tekst sier «jeg er fienden du drepte…» i et tenkt møte i skyttergravens tåke og mørke. Mot diktlinjene kommenterer den latinske teksten og sopranen og korene møtene i skyttergravene, drepingen, blodutgytelsen, det uformålsløste i en krig som dette, det forferdelige i det som skjedde…..
Scenen er bygget som Coventry-katedralen fra innsiden. En rigg av aluminiumsrør er laget mot sidene og dette forsterker preget av ruiner samtidig som det gir spillerom og luft for tekst og arrangement.
Opplevelsen av dette verket i scenisk form er rett og slett rystende. Du sjangler ut av operaen omtrent som i svime. Dette er rett og slett ingen forestilling med deilig musikk og underholdning for øyet!
I løpet av to dager har to av våre fremste kulturinstitusjoner levert forestillinger som er sterkt brennbare og aktuelle. På Nationaltheatret opplever vi hvordan to islendinger tar fatt i Ibsen og endevender ham for å vise dobbeltmoralen, løgnen og unnvikelsene i den gyntske ætt, sannheten skal fram! På Operaen framføres et verk mot krigens grufulle vesen så sterkt og gripende at du omtrent skjelver etterpå. Høsten 2016 byr oss derfor på tankevekkende opplevelser som setter flyktningekatastrofen og ikke minst vår egen rolle som krigførende og krigsproduserende land i sterkt fokus.
Selv om det er mer enn femti år siden War Requiem ble urframført har det beholdt sin kraft i dag. Med tanke på all den død og ulykke som daglig finner sted, og med Norge i sentral rolle både som krigførende og ikke minst produsent av dødelige våpen, er dette ikke minst aktuelt for våre tilfredse vommer i velferdsstilværelsen. Det gjør ikke bare inntrykk og etterlater oss i dyp sorg men fører også til brennende protest mot alle sider ved krigens vesen. Dermed får verket også en sterkt aktualitet til dagens forhold hvor Norge er aktiv deltaker i krigføringen mot ikke så rent få av verdens folk, i Gaza som i Syria. Vi må ikke dovne hen. Denne framføringen gjør et mektig inntrykk.
Denne forestillingen viser at musikk er et sterkt og gripende våpen mot krigen og all dens vesen.
