Endelig, sier vi. At Bob Dylan nå får årets Nobelprisen i litteratur er lenge etterlengtet.
Kulturspeilet er av dem som allerede for flere år siden tok opp dette da vi påpekte at det neppe var noen nålevende poet som nådde så langt ut og hadde slikt nedslagsfelt som ham.
Sist vi påpekte det skandalløse i å gå utenom ham var i 2011. I en årrekke hadde vi sett at det bornerte Svenska Akademien – De Aderton – valgte å hoppe bukk over den mest innflytelsesrike av vår tids poeter.
Men i år har endelig den eksentriske forsamling leet på øyelokkene og sett hvilken verden vi lever i. Dermed prisen til Bob Dylan.
Robert Zimmermann valgte kunstnernavnet Bob Dylan da han dro fra sin oppvekst by i Midt-Vesten for å søke lykke i New York og avlegge et besøk til den aldrende legenden Woody Guthrie som lå på sitt siste leie. Dylan var fascinert av det som Guthrie hadde skapt, ikke minst talkin-blues-viser i protest mot utnyttelse av arbeidsfolk. Pete Seeger var Guthrie’s partner og han kom etterhvert til å framføre mange av Dylan’s sanger.
Dylan traff ungdommen med sin gitar og sine viser. Han ble vår tids protestsanger framfor noen, og den grunnen han hentet sine viser fra var fra det miljøet og den sosiale virkeligheten Woody Guthrie alt hadde beskrevet. Den første tiden gikk det i protestsanger mot atomvåpen, krigsprofitører, rustningskappløpet, høyreekstremisme og rasediskriminering. Woody Guthrie hadde en inskripsjon på sin gitar: ’This machine kills fascists’.
Dette slo til de grader an at Dylan var i ferd med å skape seg sin egen sjanger på begynnelsen av 1960-tallet. Protestvisene kom til å omfatte mer enn ren protest viste det seg. Senere kom den elektriske gitaren inn sammen med et bluesband, det som senere kom til å kalle seg rett og slett the Band.
Tekstene hans forandret seg også. Nå ble det etterhvert mer drømmende og rabulistisk, tildels surrealistisk.
Bob Dylan har vist seg å være utrolig kreativ. Han har nesten ikke stopp for sine ord – og bilder – der de velter fram i en nesten uendelig strøm. Noe av det han skrev er blitt rocke-klassikere, som Like A Rolling Stone, karakterisert som den beste rockelåta som noengang er skrevet.
Hans plateproduksjon er enorm og det utgis stadig nye versjoner av hans tidligere innspillinger samtidig som nye stadig melder seg. Selv om han i dag er langt over sytti har han ikke stoppet opp med sin turnevirksomhet. Han har besøkt Norge flere ganger de siste årene.
Det beste med at prisen endelig går til ham er at det verdsettes at dagens poesi har en uttrykksform som er basert på det samfunnet vi lever i i dag, ikke minst med den teknologien vi nå er i besittelse av. Bob Dylan er en ekte poet – i klassisk forstand. Han dyrker ikke fjærpenn og blekk, knapt en datamaskin, for ham er det uttrykket, ordene, som skal fram i første rekke. Som Shakespeare som i sin tid vekket folkemassene med sine ord, slår Bob Dylan i dag til med musikk til tekstene godt støttet av vår tids teknologi.
Det er derfor artig i dag å ta fram noen av hans første tekster og høre på hvordan han der leker seg med ord og rim.
Gratulerer!