Den oppsatte konserten med Martin Fröst måtte gå ut pga. sykdom. I stedet blander man kortene og velger på øverste hylle. I den forstand at Håvard Gimse, Norges ubestridte annen-pianist (etter Andsnes) kommer inn, og at Dvoraks niende symfoni – fra den nye verden – framføres som fortsatt et av Oslo-filharmoniens bravur-numre.
Dermed slåes det nok en gang fast at Oslo-filharmonien er et et utrolig ressurssterkt orkester. Når vi så føyer til at orkesteret nettopp er kommet tilbake fra gjestespill i Østerrike, Sveits og sør-Tyskland, stiger beundringen desto mer.
Oslo Konserthus 24.11.2016 Mozart: Ouverture Don Giovanni, Beethoven: Klaverkonsert nr.3, Dvorak: Symfoni nr. 9, Oslo-filharmonien, Håvard Gimse – klaver dir.: Eivind Aadland
Spensten i Dvoraks symfoni er der ennå som i de forlengst henfarne dager da de fikk Londonkritikerne til begeistret å utrope ‘taket i Albert Hall løfter seg’ når de framførte denne symfonien på en PROMS-konsert.
Symfonien er et funn uten sidestykke, stinn av folkelige hjemlige og amerikanske toner og derav ikke et ubetydelig innslag fra den indianske urbefolkningen (Hiawatha-sangen, som den ble kalt). Merker vi oss ikke også komponistens lek med tilløp til synkoperinger i det som senere utviklet seg til boogie-woogie helt mot slutten?
Håvard Gimse sto inn med Beethovens tredje klaverkonsert, kanskje hans mest framførte. Men ennå må vi uten forkleinelse for Gimses kraftfulle spill nok si at Beethoven fremdeles må finne seg å leve i Leif Ove Andsnes’ skygge etter hans kraftfulle reise som endte opp i Bodø for litt over et år siden.
Men uansett: en ekstrakonsert med smell!
