Det ble fynd og klem over denne forestillingen! Mye takket være fremragende solister – i særdeleshet én – og kor og orkester som stilte stort opp. Beethoven er ikke akkurat kjent som noen stor operakomponist. Det eneste han etterlot seg i faget, Fiidelio, ble til etter tre forsøk og ti år – og ennå merker vi at det låter litt skrantete i kantene.
Men det vi fikk oppleve i operaen i går var en finale av operaen som totalt fikk oss til å glemme alt det som kunne stables på beina av innvendinger.
Den Norske Opera & Ballett 1.4.2017 Beethoven: Fidelio – konsertant versjon, med Elisabeth Teige, Henrik Engelsviken, Ole Jørgen Kristiansen, Thorbjørn Gulbrandsøy, Yngve Søberg, Jens-Erik Aasbø, Vera Tolerko, Operaorkesteret, Operakoret, musikalsk ledelse: Karl-Heinz Steffens
Denne operaen er en del av de oppsetningene som framføres denne sesongen for å markere protest mot vold, krig, og politisk forfølgelse. De andre er War Requiem og Tosca. Operaen skal ha ros for et slikt initiativ og markering!
Elisabeth Teige sto for en tidligere sesongs brakende debut da hun sang Senta I Wagners Flyvende Hollender. Det vakte stor internasjonal oppsikt foruten helt vanvittige kritikker her hjemme. Hun rykket opp i første rekke av internasjonale sopraner med denne debuten.
Beethovens eneste opera ble formelt ferdig i 1814. Da hadde han allerede laget en versjoner, Leonore, som han ikke var fornøyd med. Operaen karakteriseres som en frihetsopera fordi det dreier seg om kvinnen Leonore som vil redde sin ektemann fra å dø i fengsel. Den ble skrevet i en tid umiddelbart etter Napoleons-krigene hvor frihetsideene fortsatt var levende. Beethoven var en av dem som trodde sterkt på tankene om frihet, likhet og brorskap.
Om ikke annet står dette sterkt i denne operaen. Om det kan sies at komponisten famler endel i tilretteleggelsen av operaen, blir slutten med sine jublende scener om frihet og å oppleve solen og luften usedvanlige sterke. Det blir nesten som en opplevelse i seg selv.
Hyllesten til frihet og befrielse fra slaveri og lenker blir en sterk maninfestasjon der i særlig grad koret er sterkt medvirkende. Koret er i denne operaen ensbetydende med de andre fangene.
I dette står Elisabeth Teige som et fyrtårn. Du hører hennes klare sopran på tross av at de andre solistene medvirker samtidig og koret synger for fullt. Bare det i seg selv er en sterkt prestasjon. Forestillingen er i første rekke hennes. Hun dominerer fra første øyeblikk. I duetten mellom Fidelio (Elisabeth Teige) og Florestan – Henrik Engelsviken – på slutten hever det seg mot nesten himmelske høyder.
Karl-Heinz Steffens ledet Operaorkesteret med fast og myndig hånd.
En oppsetning av Fidelio med fynd og kraft. For en opplevelse!
