Det slår mot deg fra første tone: En klagende sang.
Det syngende og melankolske er framtredende i disse to verkene. Audun Sandvik får det sangbare fram i sin cello.
Rachmaninov: Cellosonate op. 19, Sjostakovitsj: Cellosonate op. 40, Audun Sandvik – cello, Sveinung Bjelland – klaver, LAWO Classics LWC 1131
Det er stor aldersforskjell mellom de to komponistene. Rachmaninov gikk ombord på Amerikabåten – Bergensfjord – i Oslo i 1919 mens Sjostakovitsj vokste opp og forble i Sovjetunionen i hele sin livstid. Han ble også oppfattet som en sterk tilhenger av regimet slik hans programmatiske symfonier (nr. 7 «Leningrad» og 11 «Året 1905» i særdeles grad) oppleves i kampen mot fascismen og for sosialismen. Rachmaninov valgte seg amerikanske statsborgerskap og ble følgelig i mange år ikke spilt i Sovjetunionen.
Det er også et visst spenn av år som skiller disse to sonatene. Rachmaninov skrev sin sonate i 1901 mens Sjostakovitsj komponerte sitt verk i de turbulente 30-årene. Da hadde han opplevd regimets nådesløse kritikk av sin opera Lady Macbeth og trakk følgelig sin fjerde symfoni tilbake.
Begge komponistene ble her hjemme i mange år oppfattet som ikke seriøse nok. Rachmaninov fordi han lar det tilsynelatende søtladne ofte få framtredende rolle og Sjostakovitsj fordi han (helt til Mariss Jansons tid i Oslo fra 1979) ble oppfattet som plakatkunstner og propagandist i sin hyllest av Sovjet-regimet.
I dag er det helt anerledes. Rachmaninov regnes som et av 1900-tallets store komponister og Sjostakovitsj oppfattes gjerne som en verdig etterfølger av Mahler.
Dette er herlig musikk. Velklingende og sterkt sangbar. Det er musikk som kryper innpå deg og forblir der. Den påkaller de myke sidene hos oss og kan faktisk oppleves litt sakralt.
To verk som står godt til hverandre og to utøvere som vet å ta vare på skatter som dette.
Skaff deg denne skiva!
