Det er i år to hundre år siden Marcus Thrane ble født. I dette heftet gir Magnus Marsdal oss en liten innføring i Thranes liv og historien rundt den første virkelig omfattende arbeiderorganiseringen i Norge.
Marcus Thrane har for alltid plassert seg i Norges-historien som den første organisatoren i arbeiderbevegelsen, som slik dette heftet får tittel ’den demokratiske frihetens pioner’. Han var sterkt inspirert av februar-revolusjonen i Paris og organiserte arbeiderforeninger, i første rekke i innlandet rundt Drammen.
Magnus Marsdal: Thrane – den demokratiske frihetens pioner, Manifest forlag 2017, 75 s.
Det var enkle og for oss nærmest selvinnlysende krav han stilte opp, krav om stemmerett (for menn!) og bedringer i husmannsvesenet som det viktigste. Dette fenget som ild i tørt gress. I løpet av kort tid hadde bevegelsen 30 000 medlemmer, egen avis, skoler og sykekasse. Til sin tid og i forhold til folketallet var dette sensasjonelt. Det var i første rekke husmenn som sluttet seg til, men også enkelte gårdbrukere og håndverkere.
Henrik Ibsen var av dem som engasjerte seg som lærer i Oslo.
Makthaverne ble livredde. De gjorde det de kunne for å kneble den. Thrane og de fremste tilhengerne hans ble først satt i varetekt i fire år, dernest dømt og fengslet i fire nye år. Etter at han slapp ut, emigrerte han til USA der han engasjerte seg i miljøet rundt den første sosialistiske internasjonalen i Chicago og ble en venn av en av de henrettete anarkistene.
Thranitterbevegelsen regnes som den første organiseringen av arbeidsfolk i Norge. Bare tiår etter kom fagforeningene og Arbeiderpartiet for fullt og det politiske landskapet ble et annet. Men sett i historisk perspektiv var Norge – foruten Frankrike og Danmark – et av de første landene hvor slik organisering fant sted i så stort omfang.
I 1848 var også det året Marx og Engels kom ut med Det Kommunistiske Manifest, et skrift Thrane hadde godt kjennskap til. Thrane tok ofte ordet sosialisme i sin munn. Bevegelsen utviklet seg etterhvert i revolusjonær retning og det hadde oppstått konfrontasjoner i forbindelse med tvangsauksjoner.
Bevegelsen hevdet å bygge videre på den frihetsånden som hadde nedfelt seg i grunnloven på Eidsvold i 1814. Dette ble en viktig drivkraft i agitasjonen. Bonde-opposisjoner på Stortinget, bl.a. Sverdrup, støttet i utgangspunktet arbeiderforeningens krav.
Magnus Marsdal påpeker i sitt skrift at det var ikke en autoritær stat de sto overfor, snarere liberale og reformvillige makthavere hvor frihetsideer sto sterkt. Men de var likevel redde for at vanlige folk ville frata dem makt og eiendom! Her trekker han linjene over til i dag og jevnfører dette med det liberale grunnsynet hvor alle skal være sin egen herre og hvor det å slutte seg sammen i organisasjoner er ensbetydende med tvang. I dag mener han dette synet lar seg gjenspeile i først og fremst i Fr.p., men jeg vil tilføye at også Venstre har dette som grunnsyn.
Foruten at dette heftet om Thrane er nyttig og viktig nå i jubileumsåret, synes jeg også denne påpekningen hører med. Vi skal vite hvem vi har å gjøre med!
