Det var i 1944. Nå sprang en aktiv sabotørgruppe fram fra Milorgs D13.organisasjon i Oslo etter at Milorgledelsen hadde gitt grønt lys for sabotasje. Gruppa ble ledet av Bærums-gutten Per Røed og hadde fram til da drevet opplæring i sabotasje. På dette tidspunkt hadde Osvaldgruppa etter direktiv fra Moskva innstilt sin virksomhet og de eneste toneangivende av sabotasjegrupper var Oslo-gjengen ført an av Gunnar Sønsteby og Max Manus. Denne var ledet fra London.
Torstein Bjaaland: Sabotøren – Historien om Per Røed og Milorgs ukjente motstandsgruppe AKS 13 000 Gyldendal forlag 2018, 456 s.
Men Aks 13000-gruppa eller Bjerkelid-gjengen, viste seg å bli den mest aktive av alle sabotasjegrupper i Norge på dette tidspunktet, ja, faktisk sett krigsårene under ett. De omfattet mange folk og utførte gjerne flere sabotasjeaksjoner i døgnet. På sett og vis er det riktig å karakterisere den som en slags elitegruppe innen Milorg. Men de led betraktelig under mangel på utstyr og våpen. De blåste ikke bare bensinlagre i lufta men måtte også gjøre raid for å sikre mat og kaffe. Ødeleggelse av forskjellige arkiver for den nazistiske Arbeidstjenesten var også viktig.
Bjerkelid-gjengen fikk aldri den oppmerksomhet og berømmelse som eksempelvis Oslo-gjengen fikk. Men flere av deres aksjoner var spektakulære og på høyde med det Oslo-gjengen sto for. Kanskje også viktigere for Bjerkelid-gjengen sto for så mange sabotasjehandlinger at den daglig bidro sterkt til den politiske holdningen mot okkupantene og deres medløpere. De satte mot og optimisme i folk.
Denne boka er en stor og omfattende bok om deres aktiviteter i krigsårene og den rollen sorn gruppa spilte i tiden etterpå. Kvinner spilte en viktig rolle i gruppas virksomhet.
Forfatteren bruker svært mye plass på å legge fram hva som skjedde dem etter at freden kom. I forhold til Oslo-gjengen, dvs, den britisk-ledete gruppa, fikk de ingen anerkjennelse eller medaljer etter krigen. De ble nærmest tiet bort i glemsel, noe som kommer klart fram i dag i og med at denne gruppa er så å si ukjent i vår krigshistorie. Det lå tydelige politiske føringer bak. En ting som jo er svært forståelig i dag er Arbeiderparti-ledelsens holdning om at medaljer og slikt bare var «borgerlig juggel». Men en annen ting som stikker seg fram er at personer som eksempelvis Jens Chr. Hauge gjerne ville forme historien og det som skjedde ut fra sitt eget bilde.
Det hører med til bildet at Bjerkelid-gjengens leder Per Røed var aktiv i etterkrigsårene med å organisere Stay-Behind-grupper, noe som kanskje ikke er så populært å snakke om nå i etterkant.
Uansett er det et utmerket tiltak at en bok som dette kommer. Den bidrar til å kaste lys over vår til nå ukjente krigshistorie.
