Det ble en vanvittig opplevelse, framføringen av John Adams’ dramatiske symfoni for fiolin og orkester, Scheherazade2, overgikk rammene for hva vi kan tenke oss, i hvert fall hva vi er vandt med fra orkesterpodiet. Det er ikke bare musikken, men hvordan den ble framført som trollbandt oss. Leila Josefowicz var en levende og aktiv medspiller, ikke bare som utøver på fiolin men også i sitt nærvær og innlevelse, nesten som en skuespiller. Hun tok oppstilling i en kampklar og bredbent positur som hun skulle til en brytekamp, en kamp som viste seg ikke var så langt unna virkeligheten. Underveis skiftet hun stadig positur, hun virket som et rovdyr oppe på podiet, som en katt eller en ulv som så seg rundt etter holdepunkter eller interessante offer, letende, søkende men bevisst hva hun drev på med.
Oslo Konserthus 25.10.2018 John Adams: To fanfarer, Short ride in a fast machine, Tromba Lontana, Dr. Atomic Symphony, Scheherazade2, dramatisk symfoni for fiolin og orkester
Oslo-filharmonien, dir.: John Adams, Leila Josefowicz – fiolin
Det var så overbevisende at det gikk langt utenpå enhver musikkopplevelse i tradisjonell forstand. Ta da med at noen av de tekniske partier virket nesten utrolige å kunne bli utført.
John Adams hadde tilegnet denne symfonien til henne da hun uroppførte den i 2014. Komponist og utøver kommer tydeligvis godt ut av det med musikk som dette!
Den over timeslange dramatiske symfonien er som komponisten selv sier, inspirert av en reise til arabiske land. Særlig gjorde behandlingen av kvinner sterkt inntrykk på ham. Med rette kan vi kanskje si at dette er den feministiske versjonen av sagnet om tusen og en natt, noe langt annet enn Rimskij-Korsakovs romantiske eventyrfabel. I orkesteret befandt seg også en stemningsskapende cimballon, mest kjent fra rom-musikk.
John Adams må finne seg i å bli titulert som en av USAs fremste komponister i dag. Han nevnes gjerne i samme åndedrag som minimalistene Philip Glass og Steve Reich. Det er særlig innen opera han har gjort seg kjent, som kveldens program viste. Dr. Atomic Symphony er en komprimert versjon av hans opera hvor henvisningen til vitenskapsmannen Robert Oppenheimer som var kjent som en av de sentrale bak utviklingen av atombomba ikke er til å skjule. De fleste av verkene på kveldens program har tross sin korte levetid allerede rukket å bli standardverker i konsertsalen. Scheherazade2 fra 1914 er imidlertid et nytt verk.
For en musikk han skriver! Vi kjenner igjen slektskapet til Glass og Reich men musikken hans er særegen og spesiell. Den fengsler og fascinerer, som i «atomsymfonien» hvor klangbehandlingen ga isnende følelse av atomvåpenets helvette med dets dødbringende stråling.
Dette var en konsertkveld uten like, men også noe mer: ikke noe annet enn en historisk begivenhet når en av USA’ fremste komponister inntar dirigentpulten i Oslo for å dirigere egne verker!
