Nå ruller filmen over kinoene land og strand rundt. Det er en fortelling om to viltre gutter med mer eller mindre grumsete ideer som søker lykke og spenning i Afrika, kontinentet med gull og diamanter.
Men først og fremst er dette en beretning om hva som driver dem, hva som får dem til å vende hjemlandet ryggen, landet med «kaffelatteslurpende, metroseksuelle feminiserte menn», for å vise sin egen «sunne» krigermandighet. Er filmen et forsvar eller en oppreising for disse to halvfascistiske guttene? På det kan vi trygt svare nei. Snarere tvert imot. Den bare forsterker det inntrykket vi alt har dannet oss.
Mordene i Kongo, norsk film fra 2018, med: Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine Jansen, Dennis Storhøi, regi: Marius Holst
Egentlig ble filmen allerede slaktet før den hadde premiere. Da trekk manusforfatter Nikolaj Frobenius seg fra filmen fordi, som han sa, han ikke ville være med på en heltefilm om slik framferd. Men noen heltefilm er dette på langt nær. Den går temmelig langt i å diskreditere disse to guttene.
Vi ble på TV lovet at sannheten om mordet skulle framgå i filmen. Dette kunne forsåvidt den ene hovedrolleinnehaveren som sa det stå inne for. For filmen serverer tre alternative plott på sjåførmordet. Men vi som ser dette blir ikke klokere av dette. Snarere beveger filmen seg i samme retning som vi allerede har sett på teaterscenen, i stykket Negre og hunder i kamp som ble vist på Nationaltheatret for et par år siden.
Restene av kolonialistisk tenking ligger ennå tungt over oss. Derfor synes vi det er skammelig at Joshua French i dag gjennomfører en foredragsturne med dyre billetter hvor han legger fram sitt syn på saken. Andre synspunkter blir utelatt. Hva med det norske samfunnet som har betalt ham ut av dødscella?
Det positive vi kan si om filmen er at den reiser en debatt vi tydeligvis trenger.
