Han har vært det siste tiårets største langrennsløper – og personlighet. Derom bør det ikke herske noen tvil. Nå har de første tegnene på at karrieren heller mot slutten begynt å vise seg. Følgelig får vi denne korte selvbiografien lagt i munnen på ham selv men ført i pennen av Jonas Forsang.
La det være sagt: Petter Northug gjør seg utvilsomt best fra den muntlige sida. Han er en personlighet som evner raskt å føle seg ett med folk, og komme inn på kropp og sjel til de fleste av oss. Hans enorme popularitet må utvilsomt tilskrives dette. Denne boka gir en oversikt over toppene i hans karriere – til nå. Det er svært mye vi savner og derfor er det ikke unaturlig å spå at etter en tid vil vi få den definitive Northug-biografien hvor alt det vi sakner kommer med.
Petter Northug og Jonas Forsang: Min historie, Pilar forlag 2018, 245 s.
Men det vi har her er godt nok inntil videre. Det er glimt av de største øyeblikkene innen norsk idrett. Det første som slo meg er at biografien gir svar på noe av det vi har undret oss på i alle disse årene: hvor henter han kreftene fra? hvordan har han evnen til å slå til akkurat der og da? All fornuft og alle fysiske lover sier at dette er umulig. Som 5-mila i Falun 2015. En hel verden så at føret var usedvanlig tungt og at han sleit fra start av i løpet, lå blant de bakerste og hadde avgjort problemer i bakkene. Så i siste Mördarbacken skjer det helt utrolige: han sliter seg opp blandt de fremste men inn på oppløpet ligger de to i teten side om side og sperrer. Likevel makter han å smyge seg forbi – og vinne! Dette er en prestasjon som for ettertiden vil gå inn i historiebøkene, og kanskje mer enn det. For det viser en menneskelig vilje og evne til å makte det helt umulige som er helt utrolig.
Det er også dette jeg festet meg ved i denne boka. I første rekke gir den et svar på hvorfor Northug er Northug: han vil vinne uansett. Han har vilje og evne til å motstå smerte langt utover grensene for hva som er mennneskelig. Derfor utstyres omslaget med disse ordene av ham: «Den første smerten kommer i beina. Den neste i brystet. Men jeg må presse videre. Til smerten begynner å dunke i tinningen. Til blikket smalner inn. Til alarmen går i hele kroppen.
Det er da jeg rykker.»
Disse stundene da han dukker opp bakfra og tar tyskerne i siste motbakke har gitt verden utrolige øyeblikk. Det er øyeblikk som etser seg inn i oss og blir der kanskje for alltid – i hvert fall bør de det.
Men Northug er jo kjent for langt mer. Først og fremst den fleipende og ertende holdningen. Han liker å erte, særlig de som står nærmest, særlig svenskene. Da hans stikkpiller gikk umiddelbart inn og ‘storsvenskene’ i media gikk rett på spøken hans, ble det en slags sport i å videreutvikle dette. Dette førte paradoksalt nok til et han også ble utrolig populær blant vanlige folk i nabolandet. Der var klasseskillene større og meningmann hadde ergret seg lenge over de innflytelsesrikes og ‘the estblishment’s nedsettende holdninger. Nå fikk de en dristig nordmann til hjelp, en som ikke la bånd på seg men sa rett ut hva han mente. Det kunne faktisk virke slik at han var mer populær enn deres egne langrennsløpere for dette!
Men det skal ikke nektes for at flåkjeften hans vakte mye motstand og gjorde at han ikke alltid fikk den støtten han fortjente. Bedre ble det ikke da han brøt med det mange oppfattet som solidariske prinsipper innen idretten, han ville stå på egne bein (etter amerikansk mønster) utenom langrennslandslaget.
Det er disse sakene som gjør at jeg tror at denne biografien bare er en liten forsmak på hva vi har i vente. Men uansett er det en svært underholdende og god bok!
