Det er en film som nærmest slår tilskuerne i svime. Den er hard, sjokkerende og brutal. Den treffer deg som et knyttneveslag. For mange vil det rett og slett oppleves som en vond opplevelse å bli konfrontert så direkte med tragedien som rammet den lille øya i Tyrifjorden denne regnfulle dagen i juli 2011.
Utøya 22 . juli, norsk film fra 2018, med: Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Alexander Holmen, Ingeborg Enes, Sorosh Sadat, Brede Fristad, Ada Eide, regi: Erik Poppe.
Det er en film med nærgående fokus på den redselen som fant sted, hvordan ungdommen sto overfor en tragedie som var umulig å forstå. Det er fra deres perspektiv og ståsted dette skildres.
Filmen er laget så å si uten klipp og tilsynelatende med bruk av bare et kamera. Det er nærgående kamerabruk, ofte med påtatt håndholdt kamera. Filmen varer i 72 minutter. Det er nøyaktig den tiden det tok fra det første skuddet falt til politiet hadde kontroll på situasjonen.
Filmen er ingen dokumentar over hva som skjedde. Gjerningsmannen, Breivik, holdes bevisst i bakgrunnen. Vi kan høre skudd, men det er dempet gjort. Handlingen dreier seg i hovedsak om en ung jente som midt oppe i kaoset leter etter sin søster.
Filmen er blitt til i samarbeid med overlevende og bygger ikke på noen bok eller fortelling. De overlevende gir sine inntrykk av hva de opplevde og dette nedfeller seg i filmen. Det er følgelig blitt hardt og dels brutalt.
Mange vil nok føle en lettelse over at gjerningsmannen er tonet ned, nesten usynliggjort og hvisket vekk i filmen. Terroristen har fått atskillig offentlig oppmerksomhet gjennom sine rettssaker og ankesaker over soningsforholdene. I hvert fall for undertegnete føles det som en lettelse at denne redselens – djevelens – redskap så å si er radert vekk i filmen.
Utøya var i mange år AUF-ungdommens paradis. Her møttes man til sommerleire og samvær, førte politiske diskusjoner og levde sin ungdom fullt ut. Det er mange av oss i dag som har opplevd Utøya i denne formen og har mange varme og gode minner å se tilbake på. Tragedien som rammet øya i 2011 var derfor vanskelig å forstå. Filmen er et ærlig forsøk på å beskrive og trenge ned i ondskapen som rammet øya. For hardt for mange kanskje å oppleve, men det er likefullt noe vi ikke kommer forbi.
Nazistene marsjerer igjen i norske gater Vi må ikke glemme og vi kan ikke tilgi deres redselsgjerninger, hverken fra femti år tilbake eller nå!
