Denne krim-fortellingen har vakt betydelig oppsikt i Sverige og har røsket med seg det som er av priser i nabo-landet. Det sier jo en god del. Fra Sverige er vi jo vandt med det aller fremste av krim!
Stina Jackson: Sølvveien, Gyldendal 2019. 319 s.
Men så viser det seg at boka slettes ikke er det mesterverket den lovprises som, i hvert fall ikke etter min mening. Jeg satt tilbake med det inntrykket at dette var en brukbar og godt skrevet historie, men at det neppe var et mesterverk som det skulle hoppes i taket av, selv i Sverige. Noe som eksempelvis kommer opp mot den fremste krimlitteraturen her hjemme, Horst, Nesbø og Flood, var det avgjort ikke.
Vi befinner oss i nord. Veien mellom Norge og Sverige har fått tilnavnet Sølvveien. Her forsvant en ung jente for noen år siden og mye av boka dreier seg om farens fortvilte leting etter henne. Det går over i mani, så å si en slags galskap. Men det er også denne galskapen som driver boka framover og som på et vis er bokas nerve.
Underveis treffer vi på mange personligheter som har valgt å bosette seg så langt nord. Mange av dem er sterkt originale og bærer på historier med dype spenn. Disse pirrer interessen. Galskapens galskap, at det kan vise seg at mennesker oppfører seg utenom det normale, har vi dessverre altfor mange vitnesbyrd om. Du kan se dem på TV hver kveld.
Det jeg følte var feil med plottet var at du allerede ganske tidlig fikk et altfor tydelig hint om hvem som var forbryteren og mot slutten var det altfor lett å lese på forhånd hvilken vei historien kom til å ta. Dessuten var handlingen i lange perioder rett og slett kjedelig.
Men det er likevel en relativt bra bok selv om den på langt nær kommer i samme klasse som Sjövall/Wahlöö, Henning Mankell eller Stieg Larsson.
