Alastair MacNeill: Rød Måne , Cappalen
Timingen, markedsføringen og ikke minst navnet er så likt at du lett lar deg lure. En kan lett ha for seg at her leser man en bok av den uriemlige spenningsforfatteren Alistair MacLean. Men så er det ikke. Mannens skrivenavn er Alastair MavNeill. Se på disse to navnene pånytt, og se hvor lett det er å ta feil.
Slikt er nemlig markedsføring. Når den ene pengemaskinen er borte, sparker den internasjonale forlagsverdenen opp en ny. Og gir ham et psevdonym med nesten identisk navn. Suksessen skal fortsatt gi klingene mynt i kassen.
Denne MacNeill startet sin skrvekarriere med å fullføre sketsjer av sin mer berømte navnebror, og fullførte dem med noenlunde salgsbart hell. Seks bøker ble det ut av dette. Nå har han etterhvert beveget seg ut i eget terreng. Rød Måne er hans andre bok, etter Djevelens dør, hvor han står helt på egne ben med hensyn til ide og handling.
Og godt er det. Selv om MacLean utvilsomt var en spenningens mester, hadde han den ulempen at han ikke maktet å begrense seg. Det ble både noe overnaturlig og urimelig ved hans beskrivelser av tapre mannfolk, og et stykke ut i hans bøker fant man seg alltid litt uvel over forfatterens utvilsomme store fantasi men dog så ubeherskete skrivekunst.
MacNeill – og hold fortsatt navnene skilt! – holder seg derimot mer på jorda. Hans Rød Måne har både et plott som virker rimelig (internasjonal terror) og en handling uten bruk av de altfor uvirkelige supermenn. Den er faktisk svært lesandes, og om man åpner boka med noe skespsis til å begynne med – ene og alene grunnet forlagets markedsføring – forsvinner motstanden et stykke ut når handlingen begynner å ta form.
Han skriver lett og makter det som er første bud for en spenningsforfatter: en rimelig handling som holder leserens oppmerksomhet oppe. I denne boka blander han elegant inn assosiasjoner med såvel flyktede nazi-størrelser som kokain-baroner, men plottet dreier seg altså om terrorisme. At han kanskje bommer en god del i den politiske plasseringen av de bombegale kretser i USA, får man kanskje av spenningsmessige grunner tilgi.
Av politisk korrekte årsaker får han derimot sikkert høre både en og to og fjorten ganger at dette er langt ute på jordet. Og det er det også. Et voksent skrivende menneske bør ha såpass virkelighetssans for de politiske forholdene rundt seg at hummer og kanari ikke smøres sammen i en uvirkelig masse. Boka ble lest rett etter rettsaken mot den religiøst ultrareaksjonære bombemannen som sendte flere hundre mennesker i døden uten anger.
I dagens USA florerer mer eller mindre helgale mennesker med religiøs fanatisme og med militært organisert våpenaktivitet i nærmest autonome grupper hvor de mener seg å ha rett til å utføre enhver dåd for å frelse seg selv fra den amerikanske statssammenslutningen såvel som liberalistisk-kommunistisk-ateistisk tankestoff de finner har infiltrert overalt.
Sånn sett er bokas stølste svakhet at forfatteren går sin navnebror og forgjenger for nære i sømmene med å skape et handlingsplott som faller på sin egen urimelighet. Antydningens kunst er vanskelig å mestre. Pekefingeren burde være erstattet med ‘politiske kretser’ og forfatterens tydelige allergi overfor radikale demokrater såvel som fritt-talende liberalere innen det republikanske partiet, burde han holde unna sitt forfatterskap.
Når det er sagt, er det lite annet som trekker ned. Historien er engasjerende og spenningen holder hva den lover.
Men burde vi ikke snart kvitte oss med MacLean?
