Wedekind: Lulu Svenska Teatern, Helsinki, med: Irina Björklund, regi: Hilda Helwig
Dette er et stykke hverken for svake nerver eller mindreårige, så er det også innført aldersgrense på 16. Du går ikke og ser Hilda Hellwigs oppsetning av Lulu på Svenska Teatern i Helsinki hvis du har en hyggelig teateaften i tankene. Hvis du derimot er fortrolig med virkemidlene til denne svenske instruktøren, eksempelvis hennes Othello på Det Norske Teatret i høst, og tåler både to og tre sjokk, og sterke virkemidler i form av simulerte samleier og knivmord kastet i fleisen, burde du ha en formening om hva du går til.
Forskjellen er bare at dette er en langt mer sjelsettende forestiling, virkemidlene er langt andre – altfor krasse og provoserende vil noen måtte mene – og den etser seg inn i underbevisstheten og blir sittende og kverne der i lang tid. Det er ikke bare sjokket og den veritable sinnsmessigr rystelsen du utsettes for. Når du mer kravler enn går ut av teatret etter nærmere fire timers intens mishandling av normer og selvoppfatning, er et glass brennevin på styrten det første som er i tankene. Vekk fra dette brutale innsynet i en råtten verden med sitt syn på kroppen som vare, kjærlighet uten ømhet og følelser, kvinnen som objekt – den kyniske bruken av barnet som en avstumpet og ødelagt gjenstand, misbrukt som skjønndukke av samfunnet.
For du vet innerst inne at Franz Wedekind med sin Lulu, som blant annet ga opphavet til Lolita-skikkelsen i senere litteratur og film, ikke har lagt fingrene imellom når han skulle skildre det helvette på jord våre mest primitive drifter er runnet ut i fra. Og han plasserer sin giftige og beske kritikk akkurat der den hører hjemme: midt i den selvtilfredse oppfatning av at penger betyr alt, de styrer også vårt følelsesliv, våre drifter og følelser. Dermed blir Lulu først og fremst et angrep på et samfunssystems ytterste pervertitet, på dobbeltmoralen, løgnene og det menneskelige misbruket.
Hvordan man skal bearbeide dette sjokket, er ikke enkelt, særlig ikke i en by hvor vintersnoen er om enn ennå surere enn i Oslo. Mens man i Othello har en forholdsvis enkel dimensjon å forholde seg til, nemlig mannens sjalusi og brutalitet, er det atskillig mer komplisert i Lulu. Det enkleste vil selvfølgelig være å følge samme tolkning som i Othello: mannens endimensjonela følelsesliv og brutale krigerverden som også utsletter det han er glad i.
Det er en enkelt og forholdsvis uangripelig tolkning. For i Lulu er også dette det første og mest iøynefallende budskapet. Men dette er bare én streng teksten legger opp til, Hilda Hellwig spiller på langt fler i denne oppsetningen.
Lulu er også en beregnende kvinne som kynisk utnytter mannens primitive driftsliv, hans fysiske lyster og makt. Men det er fordi hun ikke kjenner noen annen verden. I Wedekinds tekst er hun fornedret og ødelagt alt som barn av sin ‘pappa’. For henne er hennes kropp det eneste aktiva hun har, Wedekind understreker gang på gang inntil det overtydelige at dette er hennes ‘rikdom’, det er slik samfunnet måler og bedømmer makt og lykke. Derfor blir hun også avstumpet og følelseskald, og kan bare bekrefte seg selv gjennom å forføre mannen – noe som også skjer i temmelig naturalistisk forstand på scenen.
Det er mye nakenhet i denne oppsetningen. Og langt mer enn nakenhet. Denne oppsetningen ville aldri kunne bli sendt på Riksteaterturne og ville ha forårsaket veritabel storm uansett hvor den hadde blitt satt opp, og gjør det også her i Helsinki. Finsk TV stilte opp for å på premieren for å intervjue pubikummere som de forventet ville rave ut i vemmelse. Sjokk og skandale ble det både sagt og fryktet før premieren. Vi holder oss til det første.
For man behøver ikke dra lenger enn til Belgia for å bli kastet en del av virkelighetens skandale i øynene. Forøvrig bør vi ikke titte lenger opp enn til øverste hylle hos Narvesen for å se hvor prektige vi selv er – riktignok under ly av hva som er innen lovens grenser. Og denne demonstrasjonen av ytringsfriheten er nødvendig for at vi stadig bør minne oss selv at vi har lite å være stolte av i så måte. Vår kultur har forhåpentligvis beveget seg noe de hundre årene siden Wedekind skrev Lulu, men hovedtrekkene er de samme.
Lulu er Frank Wedekinds hovedverk. Denne tyske teaterrebellen fra åhundreskiftet fikk stor betydning for samtiden og ettertidens tysk teater. Hatet av det etablerte, for han gikk atskillig lenger enn Ibsen og Strindberg gjorde før ham i å beskrive borgerlighetens dobbeltmoral og kunstige innstilling til seksualitet (han gjorde også forøvrig en besk satire av Bjørnson og hans familie) . Penger og moral, samt den gryende nasjonalismen, er temaene for hans satire. Noe som førte til både hyppige spilleforbud og fengselsopphold. Hans dramatiske stil er ekspressiv og dels overtydelig. Vi ser hvilken skole Berthold Brecht har gått.
Han var virksom i München hvor han drev sitt eget teater. Her skrev han et stort antall stykker, men Lulu var det stykket som engasjerte ham mest. Lulu eksisterer i flere versjoner (ellers kjent som Die Büchse der Pandora og Der Erdgeist). For å gjøre stykket mulig å spille, dvs. ikke bli rammet av sensuren, måte han gjøre flere utgaver av det. Paradoksalt hadde den første bearbeidete utgaven av Lulu, Erdgeist, premiere på Ibsen-Theater i Leipzig i 1898.
Det er urversjonen fra 1894 som er utgangspunktet for Hilda Hellwigs oppsetning. Lenge trodde man denne utgaven var tapt og den hadde sin urpremiere så sent som i 1988.
Oppsetningen på Svenska Teatern er uvilsomt et stort løft for et lite teater og et ensemble som ellers er mer vandt med spille musicals og internasjonale suksesser som “Master Class”. Dette framgår også av oppsetningen. At ressursene strekkes nesten mot det uintagelige er tydelig. Enkelte av skuespillerne søker også av og til tilflukt i en utvendig spillestil med brøl og fakter der hvor innlevelse og sceneautoritet ikke strekker til.
Men ta også den forutsetning med i betraktning at finsk teater har en sterkere naturalistisk tradisjon enn norsk. Og la det også være sagt om den eneste mulige lille detaljen som kan tyde på at man kanskje kunne trenge noe mere prøvetid eller scenevandthet og sikkerhet overfor publikum. For det er uansett en kraftprestasjon av dimensjoner å gjennomføre til en slik oppsetning – og det har det lille byteateret med knappe tyve millioner norske kroner i offentig støtte gjort!
Først og fremst er dette Irina Björklunds forestilling. Den småvokste, nærmest ungpikeaktige skuespilleren kommer omtrent direkte fra teaterkolen og i nesten fire timer følger vi henne hoppende og sprettende fra den ene mannen til den neste, bokstavelig talt fra den ene jukken til den andre – her er nemlig lite spart i bruk av effekter og Hilda Hellwig nøyer seg ikke bare med å antyde (men ta det bare med ro: de gjør det ikke på scenen!).
Nakenhet på scenen sjokkerer ikke lenger. Men at en slik rolle må sitte langt inne – også fordi du må blotte mer enn din nakne hud – sier seg selv. Imponerende er ikke det rette ordet. Modig er kanskje mer treffende. Selvutslettende kunne man også si.
Forestillingen har fått en fin og imponerende design av Ralf Forström. Dekorasjonsløsningen understreker det burleske dekadente i livsstilen til de menneskene Wedekind skildrer. Men også lydkulissene er behagelig understøttende – utenom en liten detalj. Som i Othello på Det Norske Teatret anvender Hellwig seg av musikk av Arvo Pärt. Der var det åpningen, her kommer samme kuttet inn et stykke ut i aktene. Mot slutten hører vi plutselig Hilliard Ensemble i et av hans siste sakrale verk. Riktig tenkt og riktig brukt – men det er ikke den ellers fremragende lydesigner Heberson Vieira daCosta som bør høste æren av dette! (Selv om hans diskrete bruk av lyd er imponerende og viser stor respekt for forestillingens helhet)
Genialt er regigrepet som er lagt inn i handlingen på grunn av de lange og kompliserte sceneskiftene. En 12 års ballettjente i tyll og balettsko kommer inn på scenen med en eldre loffete mannsperson, som senere framstilles som Lulus ‘pappa’ i selve handlingen. På en pidestall viser hun sine små dansante yndigheter, så virkelighetstro amerikansk barneshow at det grøsser i oss. Og grøssen blir til uhygge siste gang hun er inne: 5 menn stiller seg rundt henne maskert.
Men først og fremst er dette Hilda Hellwigs forestilling. Sjokkerende, opprivende, utleverende. Så spekket med gruoppekkende opplevelser at det føles nesten befriende når Jack the Ripper dukker opp i siste akt og bokstavelig talt hakker opp de gjenværende med sin lange kniv, en handling hvor du pånytt får mannssamfunnets ytterste usmakelige perversitet midt i fleisen.
