Blott til lyst

Sesongpremiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 21.12.2014 Rossini: Barberen i Sevilla (Il barbiere di Siviglia), med: Espen Langvik, Pretty Yende, Tuomas Katajala, Marco Filippo Romano, Melis Jaatinen, Jens-Erik Aasbø, regi: François de Carpentries, dirigent : Enrique Mazzola.

Barberen i Sevilla er på ingen måte noe høydramatisk kunstverk. Det er snarere en opera hvor underholdningen – det komiske – står i høysetet. Slik skal den også framføres, uten alvorlige intensjoner og uten tanke på å bryte noen grensepæler.

Rossinis mesterverk har gjennom århundrene stått til denne prøve, det var også en av de mest populært framførte operaene på Youngstorget i sin tid. I går hadde den premiere på den store hovedscenen i Bjørvika etter å ha blitt spilt på Scene 2 et par sesonger.

Men det virket som om oppsetningen ikke helt fant seg til rette i overgangen fra en mindre scene til en langt større. Det satt likesom ikke helt i de første scenene. Avstanden ble for stor, de store flatene grinte mot deg. Særlig åpningsscenen ble preget av en form for tomhet.

Men det ble langt bedre etterhvert som det utviklet seg. Den tettheten og det nærværet vi savnet til å begynne med kom på plass etter pause – og fra da av opplevde vi det ene fornøyelige øyeblikket etter det andre.

Barberen i Sevilla er først og fremst en komisk opera, og det er også det som preger denne oppsetningen. Etterhvert som hurlumheien og intrigene utviklet seg og de medvirkende fant seg til rette satt vi så å si og småhumret hele veien over alle de små og store humoristiske øyeblikkene som oppsto. Graden av smågags var stor, og ofte kunne du ikke få med alt som skjedde av større eller mindre ting på scenen.

I sjangeren tull&tøys scorer denne operaen høyt. Det lille en kan få ut av alvor av dette er at kjærlighetens kraft er kanskje større enn noe annet. Men de lekne og morsomme øyeblikkene i denne operaen gjør at du skjeler mindre til det lille alvoret som kanskje er lagt inn i handlingen. De artige øyeblikkene og det instruktøren og de medvirkende har fått ut av det, stjeler oppmerksomheten totalt. Det er slik det skal være, dette er en opera som skal more og underholde – og det gjør den til gagns!

François de Carpentries må nærmest regnes som en veteran i oppsetninger av denne operaen i Norge. Han sto også bak tidligere produksjoner av denne operaen på Youngstorget i sin tid. Siste gang Barberen i Sevilla ble spilt på den gamle scenen var så sent som i 2007.

Alle klisjeene er i behold i denne operaen. Her møter vi det unge forelskete paret og den gamle grinebitteren som gjerne vil ha den unge jente men som må bite i gresset. Som en slags magisk trollmann svever Figaro, barbereren, over det hele og sørger for å iverksette den ene forundringspakken av lureri og forviklinger etter den andre.

Det var friskt gjort at det var innført morsomme Melvin Snerken-sykler til scenene med Figaro. Espen Langvik hadde rollen som den oppfinnsomme og hjelpsomme figuren, men virket noe uforløst i sin komikk. Det vil nok komme seg når forestillingen har spilt seg mere inn.

Uforløst var derimot ikke sør-afrikanske Pretty Yende. I tillegg til sin praktfulle koloratur – som fikk det til å støkke i oss – er hun en scenepersonlighet og komisk talent av rang. Ikke uten grunn var hun den som fortjent fikk størst applaus av publikum. Det er bare å ønske henne lykke til når hun nå skal over til Metropolitan og synge i samme rolle!

Også Tuomas Katajala som grev Almaviva og Marco Filippo Romano som Bartolo var villige med på gjøgleriene og hurlumheien.

En som vakte stor munterhet var Pietro Simones politiskikkelse, også dette en Flåklypa-figur med blinkende dioodelys på spisshjelmen, en rollefigur vi umiddelbart fikk assosiasjoner til stumfilmens ubetalelige Keystone Cops.

Kveldens dirigent, Enrique Mazzola, fikk fram den rette lidenskap og glød i orkestergrava.

Joda, blott til lyst! Dette er en opera til å more og denne oppsetningen gir fornøyelige øyeblikk.