Premiere Det Norske Teateret 9.1.2015 Ibsen: Brand, med: Svein Tindberg, Agnes Kittelsen, Mads Ousdal, Jon Bleiklie Devik, Britt Langlie, Marie Blokhus, Paul-Ottar Haga, Per Schaaning, Iren Reppen, Ingunn B. Øyen, Svein Roger Karlsen, Espen Løvås, Øyvin Berven, Morten Svartveit, Grethe Ryen, Hilde Olausson, regi Kjetil Bang-Hansen
Forestillingen Brand på Det Norske Teateret er malt i mørke toner. Det ligger en dyster atmosfære over scenen gjennom hele stykket. Scenografien til John Christian Alsaker forsterker dette. Fjellformasjoner i grått og svart med klare referanser til forsceneteppet.
Det er ikke noe lystelig bilde vi får av Ibsens første hovedverk. Men så er ikke Brand heller skrevet med det for øyet og med samme sprut og spenn som etterfølgende Peer Gynt. Her er det snarere den dystre historien om en som følger sin overbevisning fullt ut og stiller de største krav til seg selv og omgivelsene vi får høre – selv om de verste konsekvensene inntreffer.
Brand er et dramatisk dikt i fem akter. Det kom på slutten av 1860-tallet og var Ibsens definitive gjennombruddsverk. Verseformen kan gjøre at det i motsetning til etterfølgende Peer Gynt kan by på sceniske problemer. Ikke alle skuespillere er like fortrolige med denne formen, noe som også viste seg i denne forestillingen. Det at skuespillerne får bruke sin egen dialekt på scenen er noe som vi vanligvis ikke sjeneres av på Det Norske Teatret. Men i denne stiliserte og noe høytidelig anlagte forestillingen, merket vi at det skar litt i mot. I de få scenene med folkeansamlinger ble det det reneste Grønlands torv.
De mørke tonene i oppsetningen er i behold gjennom hele forestillingen. Det er stilisert og oppstilt. Personenen står i stivnete positurer på scenen istedet for å bevege seg. Dette følte vi var oppsetningens største svakhet. Det ble noe stillestående over det hele, utenom de scenene der (den gale) taterjenta Gerd opptrådte. Iren Reppen tilførte liv og bevegelse i de få nøkkelscenene hun var med i.
Svein Tindberg sto som en påle fem akter i gjennom, han har en imponerende kraft i seg, men selv en kraftig påle er i lengden ikke alt.
Agnes Kittelsen som Agnes er kledd opp i tynne hvite kostymer, noe som skal gi illusjonen av håp og liv. Men hun ble for vek til rett og slett å fylle det tomrommet av liv vi savnet gjennom hele forestillingen.
Avslutningsreplikken Han er Deus Caritatis [kjærlighetens gud] hørte vi ikke. Kanskje lå den begravet under snømassene.
