Fiskeslo i Bjørvika

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 4.9.2014
Sjostakovitsj: Lady Macbeth fra Mtsensk
Svetljana Sozdateleva, Alexey Kosarev, Magne Fremmerlid, Marius Roth Christensen, Knut Skram, Hege Høisæter, Svein Erik Sagbråten, Per Andreas Tønder, Ketil Hugaas, Halvor Merlien, Tone Kummervold, Thor Inge Falch, Jens-Erik Aasbø, dirigent: Oleg Caetani, regi: Ole Anders Tandberg

For en forestilling! Ole Anders Tandberg har gitt oss en operaoppsetning som vil sette merker. Noe slikt som dette opplever du sjeldent på scenen til Bjørvika-operaen, ja, jeg våger å si, i det hele tatt på en operascene uansett.

Om du ikke merker det direkte fysisk får du sterke fornemmelser av fisk og fiskeslo ved et besøk på denne forestillingen i Bjørvika.

Handlingen i denne Sjostakovitsj-operaen er flyttet til et fiskevær i Nord-Norge. Sløying av fisk, dvs. at de medvirkende kommer bærende på 30 kilos storsei, tar plassen for det den opprinnelige fortellingen beskrev som hardt arbeide på markene på et gods til en rik kjøpmann på Russlands stepper.

Det er uten tvil vellykket med fisk og et værbitt respatex-hus på fjellknausene ut mot havet, for et slikt konsept gjør at handlingen blir mer levende og virkelighetsnær for oss. Mye av de samme grunnelementene en kunne finne på det russiske godset – og i denne operaens libretto – er jo likt: ulykkelig kjærlighet, sex-trakassering og mobbing som er en ikke uvesentlig del av intrigen. Slikt forekommer også på fiskevær i Nord-Norge.

Denne versjonen av Sjostakovitsj’ fremste opera har nå førstegangspremiere i Norge. Den friserte versjonen av den ble spilt på operaen på Youngstorget for en god del år siden. Frisert fordi Stalin mislikte åpenbart det han så og hørte da han overvar en forestilling. Det ble for mye harde klanger og krasse akkorder, eller rett og slett for direkte elskovs-scener for ham. Så komponisten måtte sette seg ned og modifisere denne operaen, noe han gjorde tredve år senere.

Her følger jeg ikke Stalin på noen måte, den originale operaen gjør seg atskillig bedre. Dette er skikkelig friskt. Levende så fiskesloa flyter rundt på scenen og lukten av fisk formelig dunster i Bjørvika, den gamle båthavna i Oslo. Møtet med dette får du allerede ved fiskeinnvollene på forteppet, siden ved at særlig Magne Fremmerlid kommer bærende på to kjempefisk i hver hånd.

Det er kraftig kost både i musikk og innhold. Det handler om den gifte kona som ikke får det stellet hun ønsker fra sin husbond. Hun plages av sin stefar fordi hun ikke kan skaffe dem noen etterfølger, et barn. Så går det som det går, hun faller for en gårdsarbeider og sammen rydder de først stefaren, så husbonden av veien. Men handlingen tar nok en vri i sistescenens fangetransport mot Sibir, mannfolk skal man tydeligvis ikke helt stole på!

Den opprinnelige fortellingen som Sjostakovitsj bygger sin libretto på er inspirert av Shakespeare’ Macbeth, kvinnen som driver sin ektemenn til det ene uhyrlige mordet etter det andre. Han skrev operaen på begynnelsen av 1930-tallet, det låter spenstig, sprelsk og sprettent fra Sjostakovitsj, han sparer ikke på kruttet og sine bitonale akkorder og toneganger.

Egentlig er dette en tragisk historie, men Sjostakovitsj som delvis har hatt ansvar for librettoen, innfører sterkt satiriske elementer i denne historien, særlig i siste del. Politiscenen er eksempelvis en herlig koreografisk scene med sine strykebrett og homo-erotikk.

Det er et svært erfarent sceneteam som står bak denne oppsetningen. De har markert seg tidligere her i Bjørvka og i Stockholm med sterke oppsetninger.  Ole Anders Tandberg – tidligere lystekniker på Nationaltheatret og scenograf Erlend Birkeland – tidligere scenearbeider på Nationaltheatret – vet hva det dreier seg om på scenen. Mange av dem er flott og stilsikkert tilrettelagt. 

Eksempelvis at det er innført et element i forestillingn som forsterker handlingen og ikke minst musikken til Sjostakovitsj: ved utbrudd av sterke tutti i messingseksjonen som jo ikke helt sjeldent forekommer hos komponisten, eller enda tydeligere ved antydningen av elskov, tropper et janitsjarorkester opp på scenen, et skolemusikk-korps bestående av for det meste unge jenter. Mesterlig og morsomt gjort!

Slike elementer som dette glir godt inn i handlingen og gir den et ekstra løft.

Svetlana Sozdateleva har det vanskelige partiet i tittelrollen. Dette er til tider nesten umenneskelig men hun kom seg fra denne oppgaven på imponerende vis. La oss heller ikke glemme at Magne Fremmerlid her gjør en solid innsats som den tyranniske svigerfaren som siden opptrer som gjenferd. Det er mye godt å si om de øvrige medvirkende, ikke minst Knut Skram som her opptrer som en fyllikk i en av de siste scenene og dermed velter hele spillet.

Og orkesteret da! Med en dyktig Oleg Cateni i spissen spiller de Sjostakovitsj som om de omtrent aldri har gjort annet.

Det er så mye bra å si om denne oppsetningen at jeg omtrent ikke har ord. La meg bare føye til en bemerkning om den diskusjonen vi har hatt her hjemme om registyrte opera-oppsetninger, at opera ikke skal tukles med men framføres slik de opprinnelig ble formet. Her her vi en til de grader registyrt oppsetning. Jeg vil anbefale alle som gjerne vil ha det slik det alltid har vært å oppsøke denne forestillingen og selv se hvor flott det kan bli med et skikkelig regigrep.

Jeg kan ennå huske lukten av fisk, særlig tørrfisk, ved vandringer i det som en gang var havn i Bjørvika. Den gangen tok min far som var gammel styrmann, meg med på søndagsturer hit. Fiskelukta kan du ennå fornemme her – ved å besøke operaen.

Per Boye Hansen er nå inne i sin andre hele sesong som operasjef. Han virker nå mye sikrere i sine valg og både rollebesetninger og spillevalg er riktig gjort.

Etter at denne oppsetningen er spilt i Oslo, vil den gå videre til Berlin og Deutsche Oper. Det fortjener den virkelig!