Sikker La Bohème

Sesongpremiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 27.1.2014, Puccini: La Bohème, Diego Torre, Marita Sølberg, Vasily Ladyuk, Eli Kristin Hanssveen, Espen Langvik, Marcell Bakonyi, Svein Erik Sagbråten , Musikalsk ledelse: Antonio Fogliani, Regi: Stefan Herheim

Den forrige utgaven av La Bohème på Den Norske Opera sto på spilleplanen i hele førti år fra 1963 til operaen flyttet ned i Bjørvika. Om Stefan Herheims oppsetning vil oppnå den samme respektable alder tallet gjenstår å se. Men han har ikke helt forlatt den, stadig minnes vi om den tidligere oppsetningen gjennom scenebilder og kostymer som avgjort har likheter med, eller rett og slett er hentet fra den tidligere oppsetningen på Youngstorget.

Stefan Herheim er vokst opp med den gamle Youngstorget-oppsetningen. Han var ofte med sin far som spilte i Operaorkesteret på jobb og tilbrakte mye av tiden i kulissemagasinet hvor han lekte med trestykker og klosser og lot allerede den gangen fantasien utfolde seg. I dag er han Europas heteste operainstruktør med bejublete oppsetninger bak seg i Bayreuth og Salzburg blant annet. Det er et artig poeng at en suksessrik karriere for Ammerud-gutten på denne måten startet i kulissemagasinet i det gamle Folketeateret hvor operaen holdt til før den flyttet ned i Bjørvika.

Det er andre gangen hans oppsetning av Puccinis mest spilte opera lar utfolde seg i det nye operahuset i Bjørvika. Sjokket av det nye regigrepet hans – med kreft og et moderne sykehus i stedet for fattigdommen i Paris og den medfølgende tuberkulosen – har kommet mer på avstand andre gang vi ser den. Det gjør at vi faktisk kan nyte oppsetningen på en annen måte enn sist. Nå kommer den herlige musikken og selve historien bedre fram. Dette gjør at Stefan Herheims oppsetning faktisk blir noe helt annet. Den blir så merkelig det enn kan høres, til å bli smakfull og praktfull.

En kan neppe til vanlig bruke betegnelsene ‘smakfull’ og ‘praktfull’ om Stefan Herheims oppsetninger. Til det er han for fantasifull, sprelsk og dels provoserende i sin tilrettelegging. Og noen ganger kunne en faktisk også her føle at særlig kostymebruken var for påtrengende og voldsom, kanskje også direkte forstyrrende i retning av et disco-kaos. Men med hans versjon av La Bohème kommer vi temmelig nær en slik betegnelse. For uansett hvilke regigrep som gjøres kommer man ikke utenom Puccinis herlige musikk som også binder den sterkt rørende fortellingen.

Dette gjør at når vi nå for andre gang på to år ser denne oppsetningen kan vi riktig nyte de til dels sprelske regiinnfallene til instruktøren og samtidig også hans retroblikk tilbake på den tidligere Youngstorget-oppsetningen.

Jeg vil si at det er riktig gjort å forlate tub’en og tæring til fordel for kreften. Vår tids skremmende folkesykdom har nå en nesten like rystende plass i bevisstheten hos folk som tidligere tiders tæring. Generasjonene før oss måtte forholde seg til denne sykdommen som følge av fattigdom, sult og mangel på åpne og lyse steder å bo på en helt annen måte enn vi. Eksempelvis vokste bare to av tre i min fars folkeskoleklasse opp til å bli voksne. Vi fylles ikke i dag av skrekk over hoste og tub som på samme måte som før. Nå er det mer snikende ting.

Denne operaens sterke side ved siden av en rørende historie er i første rekke Puccinis musikk. Under Antonio Foglianis ledelse foldet den seg ut kraftfullt og markert så det riktig smalt i enkelte partier. Og sangerne sto på ingen måte tilbake. Diego Torre er en mesterlig heltetenor. Men han kunne nok ha litt problemer med å kontrollere stemmekraften. Han kunne bli for dominerende i forhold til de andre medvirkende. Selv om at det må sies at Marita Sølberg som Mimi heller ikke led av mangel på stemmekraft. Hun hadde noen herlige partier særlig i første akt som det riktig luktet svidd av.

Heller ikke Vasily Ladyuk som Marcello var den som sparte seg.

Med tre slike sangere på plass er det duket for en flott opplevelse med La Bohème i Bjørvika. Vi fant faktisk ved dette andre gangs gjensyn med oppsetningen at den nye scenerollen som Stefan Herheim hadde lagt til som Døden falt mere på plass enn sist. Her mimes det godt og Svein Erik Sagbråten skal ha ros for sitt spill, særlig i ‘fiolin’scenene som vi synes falt fint inn. 

Og gjentar igjen: Puccinis musikk er så sterk at den overlever omtrent alt. Høydepunktene er kjærlighetssariene i førsteakten som følger hverandre som perler på en snor. Mer enn noe annet er det dette som har gjort operaen så berømt og ikke minst blitt satt slik pris på.

Men ennå er nok publikum endel rystet over å oppleve en ‘kreft’-utgave av denne operaen. Det var tydelig å merke på reaksjonene etterpå. Den førti år gamle Youngstorget-oppsetningen sitter tydeligvis fremdeles rotfestet i operapublikummet. Eller kanskje blir det for sterkt å direkte slik bli minnet om en snikende sykdom midt oppe i ungdommens herlige kjærlighet?

Stefan Herheims oppsetning har kvaliteter som gjør at den varmer. Den tåler godt et gjensyn!