Hoffmann i skarpt motlys

Premiere Bjørvika 4.12.2013, Offenbach: Hoffmanns eventyr, Evan Bowers, Mari Eriksmoen, Randi Stene, Alex Esposito, Nina Gravrok, Ingeborg Gillebo, Ingebjørg Kosmo, Svein Erik Sagbråthen, Thor Inge Falch, Magne Fremmerlid, Carsten Stabell, Operaorkesteret, Operakoret, musikalsk ledelse: Stefan Blunier, regi: Calixto Bieito

Denne forestillingen skulle etter alle uhellene som inntraff egentlig aldri opplevd å ha premiere. På tross av dobbelt sykdomsforfall, det siste dagen før premieren, og noen katatrofale regigrep, fant det likevel sted en premiere. At forestillingen kom ned på beina skyldes i første rekke fire norske sangerinner. Men både operaens ensemble og ikke minst hovedolleinnehaveren som spilte – sang bare delvis under prologen og førsteakten – fortjener all ære for at det i det hele tatt ble premiere.

Den opprinnelige hovedrolleinnehaveren ble syk knappe ti dager før premieren. Evan Bowers ble hentet inn fra Chicago og innstuderte rollen på knappest mulig tid. Så mistet også han stemmen. Løsningen ble at han mimet siste del av operaen på scenen mens en reserve sang rollen fra grava. Slike uhell setter sine spor på oppsetningen. Det var kanskje grunnen til at roen uteble og at forestillingen rett og slett ikke hang sammen. Vi lurte lenge på hva vi var utsatt for – inntil Mari Eriksmoen kom på scenen og faktisk løftet forestillingen til et nivå vi kunne ha utbytte av.

Men vi vi syntes ikke at grepet fra grava var helt heldig. Det er tross alt en viss avstand fra grava opp til scenen, stemmen lød fjern og rar og koordinasjonen stemte ikke helt. Vi tror det kanskje kunne være bedre om ‘stemmen’ sto på scenen, eksempelvis ute i proscenniet. Det hadde i hvert fall løst noeav problemet.

Nerver og ro i avgjørende sluttprøve tid hadde tydeligvis satt sine spor, og dette kan forklare noe av grunnen til at dette ikke helt hang sammmen. Men ikke alt. Det norsk sur høst ikke greidde å ødelegge for stemmebåndene, maktet en spansk instruktør med resten av forestillingen.

Det var motlyset som ødela. Calixto Bieito som alltid lager mer eller mindre kontroversielle forestillinger, hadde bestemt seg for å gjøre opplevelsen for publikum så lite behagelig som mulig. Derfor lot han sterkt motlys flomme ut over scenen og salen endog før forestillingen startet. Dermed hadde han gitt et signal om at det var ikke lett kost vi skulle gjennom. Verre ble det da lavt motlys mot slutten av førsteakten igjen ble skrudd på for fullt. Da hadde Mari Eriksmoen faktisk maktet å rette opp noe av forestillingen. Men for å ødelegge opplevelsen den unge norske sopranen hadde gitt oss, peiset likeså instruktøren på med et grep som gjorde det plent umulig å følge med i noe som foregikk på scenen.

Vi kan si at tre norske sopraner og en mezzo reddet forestillingen. Den kom seg ned på beina på sett og vis mens instruktøren gjorde sitt til å ødelegge den. Vi likte heller ikke de lange pausene som inntraff, uten musikk, uten at noe skjedde. Var det et resultat av omstendighetene?

E.T.A. Hofmann var en tysk dikter, poet og komponist som levde på begynnelsen av 1800-tallet. Han ble mest kjent for sine fantasi- og eventyrhistorier, men også for sine mørke og bisarre fortellinger. Hans historie Nøtteknekkeren og Musekongen danner grunnlaget for den senere berømte balletten.

Offenbach var meste kjente for sine franske operetter. Hoffmanns eventyr er hans eneste opera. Den er nettopp det tittelen antyder, en fri fantasi inn i Hoffmanns’s mer eller mindre oppdiktede verden. Her veksler det mellom drømmer, fantasier og virkelighet. En stor del av handlingen er sentrert rundt vertshuset og det glade lag. Musen, Hoffmans dikteriske evne, står hele veien sentralt. Offenbach tar utganspunkt i tre fortellinger av Hoffmann og spinner en handling rundt disse.

Han fikk ikke helt fullført operaen før han døde. Fragmenter som finnes i et hopetall av varianter, fyller ut. I operaen opplever vi endel herlig musikk. Likeledes endel morsomme sceneløsninger, eksempelvis rakleverket til tredjeakten.

Det starter opp i det glade lag på vertshuset. Men både prologen og førsteakten – før Mari Eriksmoen fikk utfolde seg – hang etter vår mening ikke sammen. Det ble noe uforløst og usammenhengende over den første timen.

Men fra Mari Eriksmoens inntreden – eller nedsenking fra snorloftet – sto det seg. Ingeborg Gillebo, Nina Gravrok og Randi Stene var de tre øvrige som etter vår mening ga oss såpass opplevelser at denne forestillingen tross alt ga et visst utbytte på et vis.

Likevel – respekten for publikum var ikke til stede, jeg synes regigrepet til Calixto Bieito var et stygt pek mot de som så på.