Utrolig

Den Norske Opera & Ballett 11.5.2012 Monteverdi: Ulysses vender hjem (Il Ritorno d’Ulisse in patria), tilleggsmusikk: Monteverdi: Lamento della ninfa og Zefiro torna og Cavalli: Sonata a 12, musikk arrangert og tilrettelagt av Alessandro De Marchi,, Hege Høisæter, Furio Zanasi, Daniel Johansson, Ole Jørgen Kristiansen, Tone Kruse, Brenden Gunnell, Arild Helleland, David Hansen, Magne Fremmerlid, Ann-Beth Solvang, Lydia Moellenhoff, Amelie Aldenheim, Marius Roth Christensen, Richard Edgar-Wilson, Marcell Bakonyi, Musikalsk ledelse: Alessandro de Marchi, Regi: Ole Anders Tandberg

Det er ikke annet å si enn utrolig. Det er nesten ikke til å tro at man får så mye spennende til å skje ut av en opera som ble laget for tre hundre og femti år siden. Og beholde det vakre og stiliserte i oppsetningen samtidig som det blåses nytt liv over handlingen.

For det er særlig to ting som slår en ved denne oppsetningen. Det ene er Monteverdis utrolig vakre og nærmest suggererende musikk. Han har en slags rytme i sine musikalske fraser som gjør at du blir trukket inn i hans verden og blir der nesten åndesløst i tre og en halv time.

Dernest det grepet Ole Anders Tandberg har gjort. Med forsiktighet har han med hjelp av scenograf Erlend Birkelandgitt rom for et scenebilde og en setting som tilfører operaen atskillig med liv – og ikke minst humor. Etter pause måtte du gi slipp og bare la latteren slippe åpent ut. Det var opptrinn av en slik art at det gjorde kvelden med renessanse-musikk/tidlig barokk-opera til noe nesten helt eksepsjonelt. 

Det er også å si at regigrepene er dempet, de ble ikke overveldende og påtrengende og sånn sett nyter vi hele operaen både for det opprinnelig vakre i den og for denne nyere tids tilrettelegging.

Denne oppsetningen viser med all tydelighet at tidligoperaer uten vanskeligheter kan framføres i dag, til og med ved å beholde grunnelementet i dem.

Dette er den tredje Monteverdi-operaen som vi har fått oppleve i den nye Bjørvika-operaen. Og flere finnes det ikke, for av de 18 operaene Monteverdi skrev regner man med at det har gått tapt hele 15 av dem. Det eksisterer bare noen få bruddstykker av de gjenværende. Kanskje er det mulig med en tilrettelegging av flere Monteverdi-forestillinger? For gårsdagen ga avgjort mersmak.

Noe av dette fikk vi oppleve i går. For Alessandro de Marchi hadde ikke bare arrangert og tilrettelagt musikken. Han hadde også føyd til nye elementer, som fra komponisten Cavalli. Dette falt sømløst inn i det øvrige musikkbildet, og jeg må tilføye, noen ganger svingte det virkelig!

Historien om Ulysses’ (latin for Odyssevs) tilbakekomst til sin ventende Penelope etter Troja-krigene er den klassiske fra den greske sagnverdenen gjenfortalt og gjendiktet i klassisk litteratur. I Monteverdis opera har han lagt handlingen på to plan, den ventende Penelope som i tyve år trofast sitter med sløret nede og smekter. Beilerne rundt henne blir tildels svært påtrengende.

Samtidig føres vi inn i gudenes verden med deres intriger og spill. Ole Anders Tandberg lar disse to handlingene utspille seg parallelt, dels ved en liten scene helt inn mot bakveggen, dels ved at gudene beveger seg blandt menneskene. Musikken er også dels tilrettelagt etter guder/mennesker hvor gudene kan la seg høre i blåserne og menneskene i strykerne.

Den lille bakscenen gir også rom for små bilder og opptrinn som fresjer opp handlingen. Vi opplever en fribryterarena, en fly-cabin, fjell-lanskap i beste (verste?) nasjonalromantiske ånd og grønne parker. 

Samtidig oppleves slottet i Itakha hvor den lengtende Penelope holder til som en moderne kantine med servering av pølse med lompe og hvor halvflasker med øl (Hansa) konsumeres i stort monn. At ketchupen flyter fritt omtrent fra første scene, forbauses ikke. Monteverdi har få hemninger for bruk av blod i sine operaer.

Det er et imponerende lag med sangere som medvirker i denne oppsetningen, i første rekke Hege Høisæter og Furio Zanasisom Penelope og Ulysses. Førstnevnet er tildelt en dempet rolle hvor lengselen dominerer. Imponerende å oppleve hvor dypt hun går med stemmen! Furio Zanasi har vi opplevd tidligere i en Monteverdi-oppsetning i Bjørvika – L’Orfeo – og her gleder han oss igjen.

Gjensyn ble det også med David Hansen fra Julius Cæsar-oppsetningen på Youngstorget for bare et par år siden. Hans kontratenor er imponerende.

De tre som virkelig overrasket oss, var tre nye navn, Ann-Beth Solvang, Lydia Moellenhoff og Amelie Aldenheim. Den ene har i løpet av par sesonger blitt et navn ved Hamburg-operaen, de to andre er ansatt som praktikant-solister i Bjørvika denne sesongen. Særlig var gestaltningen av gudinnen Minerva herlig gjort. Ta da også med at de sanglige prestasjonene var imponerende, det er ikke akkurat lette partier Monteverdi foreskriver!

Vi kan ikke nevne alle, her er det fantastiske prestasjoner over hele linja, vi må bare få med at Arild Helleland pånytt fikk vist sitt komiske talent og at Ole Jørgen Kristiansen framstilte en myndig Jupither.

Denne utrolige operaoppsetningen kan oppleves i Bjørvika fram til sommeren. Den må bare sees!