Den nye kinesiske Tryllefløyten

Premiere Bjørvika 1.9. 2011 Mozart: Tryllefløyten, Paolo Fanale, Marita Sølberg, Jennifer O’Loughlin, Magne Fremmerlid, Espen Langvik, Amelia Aldenheim, Ragnhild Heiland Sørensen, Ingebjørg Kosmo, Tone Kummervold, Yngve A. Søberg, Thor Inge Falch, Svein Erik Sagbråten, Nicholas Cotellessa, Jens-Erik Aasbø, Ingrid Anna Dissen, Nina Alexandra Baretto, Esther Victoria Randem, Operakoret, Operaorkestret, Musikalsk ledelse: Rudolf Piehlmayer, regi: Paul Curran

Bjørvika-operaen sesongdebuterer med Paul Curran‘s innstudering av Tryllefløyten. Det er en produksjon gjort i samarbeid med National Center for the Performing Arts, Beijing, og Hong Kong Opera. Scenografen er også fra Kina og dette preget av noe fremmedartet følger oss hele forestillingen igjennom.

Men utgangspunktet og fundamentet er fortsatt Mozarts og Schikaneders. Det er rett og slett en eventyrhistorie for store og små som handler om kampen mellom det gode og det onde og hvordan unge mennesker skal få hverandre til slutt etter lange og harde prøvelser. Mozart og Schikaneder hadde valgt å legge handlingen til det gamle Egypt for å legge et slags orientalsk skjær over handlingen. Dette lyset av orientalske forhold og mystisk fremmedartethet skaper en slags magisk stemning over hele handlingen.

Sakte men sikkert begynner det å fylles på med standarsrepertoar av operaer i det nye operahuset. Det var også sannelig på tide at vi fikk en ny versjon av Tryllefløyten. Den gamle fra Youngstorget i Warnekes regi begynte å bli så sliten i kantene at det til slutt var en ren prøvelse å komme gjennom den. Den var rett og slett blitt for tung i sessen med irriterende lange og dunkende sceneskift til følge.

Nå er det kinesisk kultur og kinesiske eventyr og fabler som farger oppsetningen. Scenografien er ved kinesiske Gao Guangjian og dette har gjort sitt til at Mozarts eventyropera har fått seg en ekstra spektakulær dimensjon. Farger, praktfulle kostymer, fascinerende lys og et spennende scenebilde gjør dette til en spektakulær og spennende oppsetning. Den plages ikke av tunge og lange pauser som den forrige oppsetningen. Bare et sted syntes vi det gikk over grensen da Espen Langviksom Papageno tydeligvis måtte fylle scenen for besværlige skift bak teppet og ble gitt lange longører på norsk. Dette ble for platt og preget altfor mye av Chat Noir. Men utenom dette er det fargene og lyset som gjør denne oppsetningen. 

Og ikke minst: musikken. Tryllefløyten må være Mozarts desidert mest populære verk og det er ikke å ta for mye i si at det er den mest spilte operaen i verden i dag, som den har vært de siste to hundre år. Det fortelles at da operaen hadde premiere i Wien høsten 1791 og ble satt opp på et vanlig underholdningsteater, gikk hele byen rundt og nynnet på melodier fra denne operaen. En suksess som en musical i dag.

Til de grader er Mozarts musikk så fengslende at uansett hvilken ramme man velger for oppsetningen, vil den ha suksess. Så også med denne oppsetningen. Det var ikke gjort noe alvorlig forsøk på dyptgående tolkninger av teksten og handlingen. Her står ungdommens uskyld fram, fortvilelsen over at de unge ikke får hverandre før helt mot slutten som det hører med til enhver eventyrhistorie, og kampen mellom det gode og det onde.

Realismen og dramatikken har derfor liten plass i en oppsetning av Tryllefløyten. Men historien om de fire unge og deres kjærlighet samt uhyggen med det onde fordrer likevel et visst sting. Det følte vi var til stede i går. Bare helt mot slutten av den tre timers forestillingen merket vi det glapp litt, kanskje av konsentrasjonen og tempoet på scenen eller kanskje av vår egen etterhvert noe utsatte årvåkenhet.

Men dette er ubetydelig for oppsetningen var som sagt preget av farger og lys og ikke minst Mozarts herlige musikk. Mer trenger vi ikke.

En overraskelse ventet hovedrolleinnehaver Marita Sølberg etter forestillingen: I kulissene ventet prisen til Tom Wilhelmsens stiftelse på en halv million kroner. Med solide opptredener de siste årene på operascenen i Bjørvika og andre steder som i Glyndebourne i sommer, er hun i ferd med å stige fram som landets nye store sopran. Hun kom også godt fra rollen som Pamina. Vi kunne kanskje savne litt mer scenisk tyngde i det viktige partiet hvor hun drives til fortvilelse fordi hun tror at hennes elskede ikke vil se henne mer. Men det kommer er vi overbevist om.

Sammen med Paolo Fanale, Jennifer O’Loughlin og ikke minst Espen Langvik opplevde vi store øyeblikk i denne eventyrfortellingen. Magne Fremmerlid som Sarastro var gitt rollen i å opptre statisk og majestetisk overveldende, noe han gjorde i overbevisende grad. Senere opplevde vi Amelia Aldenheim som Papagena med sin herlige duett med Papageno (Espen Langvik).

Men de som fikk opp vitaliteten fra første stund var i særdeleshet de tre damene, på premieren Ragnhild Heiland Sørensen, Ingebjørg Kosmo og Tone Kummervold. Og de tre guttene sunget av tre jenter fra barnekoret gjorde det også spesielt bra.

Det ble åpen applaus i salen da Nattens dronning, Jennifer O’Loughlin, gjorde sin entre, eller nedstigning, fra loftet. Hennes store arie med den høye C satt også slik den skulle.

Velkommen til den nye Tryllefløyten som sikkert vil følge oss i Bjørvika en god del sesonger framover. Det er farger, lys, mystikk og spenning i et herlig eventyr, ikke minst den aller skjønneste musikk!