Premiere Den Norske Opera & Ballett 4.6.2011, Britten: Peter Grimes, Henrik Engelsviken, Solveig Kringlebotn, Ole Jørgen Kristiansen, Hege Høisæter, Frances McCafferty, Thor Inge Falch, Espen Langvik, Ketil Hugaas, Silvia Moi, Mariann Fjeld Olsen, Kjell Magnus Sandve, Yngve André Søberg, Musikalsk ledelse: John Helmer Fiore, Regi: Paul Curran
Han skriver seg inn i gullskrift med sin sterke tolkning av tittelrollen i Peter Grimes, tenoren Henrik Engelsviken. Vi har opplevd ham i store roller før, og han har overbevist sterkt en rekke ganger. Men det er med denne rollefortolkningen han for alvor markerer seg som en av de aller største sangerne her hjemme. Og måten han gjør det på er gjennom en sterk dramatisk utførelse av den krevende tittelrollen i Britten’s opera. Her sitter særlig tredjeakten som et varig minne.
Men denne oppsetningen markerer seg på en annen måte: den kommer midt opp i en opphetet og følelsesladet debatt om en operasjefs privilegier, bl.a. til å ha hånd om regien selv. Og der kan vi fra gårsdagens premiere melde lykkelig tilbake, det er vellykket ut til minste fingerspiss. Denne oppsetningen sitter, den er frisk og river godt i oss med sitt dystre emne. Den rosen skal Paul Curran ha!
Og en tredje blomst skal vi også utdele: oppsetningen hviler så å si helt på operaens egne krefter. Her er det norsk fra grav til scene (til og med dirigenten John Fiore regner vi med her i og med at hans mor er fra Lillestrøm). Det er bare regissøren, operasjef Paul Curran og den skotske mezzo-sopranen Frances McCafferty som ivaretar karakterrollen som den sladregærne medisinforstyrrete kjærringa mrs. Smedley, som kommer utenfra. Hvilket operaensemble i verden kan vise til at de kan gjennomføre en så krevende opera som Peter Grimesmed så å si bare egne krefter?
Peter Grimes var den første operaen Britten skrev. Suksessen han hadde med den førte også til at en stor komponistkarriere for alvor var innledet og at England for første gang siden Purcell’s og Händel’s tid kunne notere seg for at betydningsfulle operaer ble skapt på engelsk grunn. Skjønt engelsk og engelsk, mye av den dystre historien avspeiler også komponistens egen personlige situasjon. Han var ved denne tiden, rundt 1940-tallet, overbevist pasifist. Slikt var ikke lett i England akkurat da mens bombene falt og blitz’en herjet, og han oppholdt seg tildels mye i USA. Tilflukten han søkte der hadde også bakgrunn i hans situasjon som homofil, som på denne tiden var forbudt og bannlyst i England.
Han skriver så en opera om den utstøtte og ensomme som møter bygdedyret og som opplever den mørkeste fortvilelse i sin kamp for en verdig tilværelse. Det er mye Sandemose i dette sujettet, og for å si det slik, hadde Sandemose noengang skrevet en operalibretto måtte det være en som denne, med sin blanding av krim-historie og psykologiens underbevissthet og mørke krefter.
Dessuten er historien sterkt sosialrealistisk. Skildringen av det harde og strevsomme livet i fiskerlandsbyen i Suffolk på øst-Englands kyst inneholder de rette ingredienser av storm, vind, fiskeslo – du nesten merket lukta i salen! – og hardt arbeid. Lynene flerrer og vinden river i husene mens folk strever seg rundt i mørket med sine stormlykter. Som de barske ytre forholdene blir også menneskene tilsvarende tegnet. De er harde og sterke. Peter Grimes, som vi skal føle sympati med, preges også av disse forholdene. Han slår sin kvinne når han møter motstand. Og det mer enn antydes at han også mishandler den unge hjelpegutten.
Noe svar på selve historien får vi ikke vite, Britten legger vekt på å skildre bygdedyret, dette monsteret av sladder og historier som retter seg mot de som er anerledes, i dette tilfelle en fisker som Peter Grimes som forteller poetiske historier og har visjoner som folk rundt ham forvirres av og ikke skjønner noe av samtidig som han har en drøm om å komme seg opp. Slikt oppfører man seg ikke ustraffet. Bygdedyret tar hevn ved å utpeke Peter Grimes som offer, skyldig eller ikke skyldig i de grusomme anklagene som rettes mot ham, som avlat for sine egne mangler og feil.
Britten har skrevet musikk som er dramatisk og fengslende. Ikke en overflødig note og absolutt ingen bravur-arier. Her er det nakent og nøkternt, rett på sak. Dermed tvinger han fram historien og det grufulle som skjer under dystre forhold der bygdedyret faktisk forårsaker de største katastrofer.
Vi har spesielt framhevet Henrik Engelsviken i tittelrollen. Men her er så mange å nevne i vårt hjemlige opera-ensemble med sine mange fremragende solister. Ved siden av ham må også koret – bygdedyret – få en spesiell ros. Presist og sandemose’sk dystert bærer det mye av handlingen i denne mørke historien på sine skuldre. Da må også nevnes orkesteret under John Fiores ledelse som viser seg i sin fulle bredde med orkesterpartier som treffer deg i nerven med sin dramatiske tyngde.
Da vi kom ut etter tre og en halv time, ble vi blendet av sola. Takk for lyset og vår nordiske forsommer som viser oss kontrastene i tilværelsen etter at vi har opplevd denne mørke historien! Med denne oppsetningen er den tredje fulle sesongen i Bjørvika-operaen over. Dette blir bare mer og mer fantastisk, hvilken strålende gave til det norske folk dette huset er, og hvilken oppslutning og entusiasme det møter!
