Bjørvika 28.3.2011 Verdi: Rigoletto, Arturo Chacon Cruz, Quinn Kelsey, Eli Kristin Hanssveen, Ingebjørg Kosmo, Marianne E. Andersen, Carsten Stabell, Luigi Pisapia, David Fielder, Petter Fegran, Ingeborg Barstad, Tone Kristin Aasen, Natanael Vasile Uifalean, dirigent: Antonello Allemandi, regi: Hilde Andersen basert på David Radoks opprinnelige regi

Oppsetningen av Rigoletto blir kanskje noe av det aller siste av operaer som er trukket over fra Folketeatret på Youngstorget til den nye operaen i Bjørvika. Når denne produksjonen snart runder de femti framføringer er det likevel ikke å skjule det evige problemet med at gjenopptakelser har en tendens til å bli en halvslakk affære.
Så også med denne første forestilllingen av Rigoletto i Bjørvika. Den kommer seg likesom ikke helt ut av startgropa i første akt. Det blir noe halvgjort og rutinemessig og forestillingen mangler i store deler av første del trøkk og sting. Langt bedre blir det i annen akt. Her opplever vi ikke poseringene i så slitsom grad og i tredje akt tar dramaet skikkelig tak, godt hjulpet av scenografien som gjør at spillet blir tettere. Dramaet får spilt seg ut. Men også her er det grove bom, eksemelvis mener vi at det feiles helt mot slutten da musikken og Rigolettos forferdelse over hva han har satt i gang ikke helt lar seg synkronisere.
Så totalinntrykket vårt må bli noe blandet, dels fordi førsteakt ikke innbyr til det djevelske dramaet som etterhvert utfolder seg og delvis fordi det blir noe rutinemssig over det tross nye forfriskninger som er gjort eksempelvis med lyssettingen. Men på pluss-siden er det mye å anføre, her må vi framheve fremragende solister og ikke minst Verdis herlige musikk. De mørke klangene helt i starten har alltid fascinert oss. Det søkker skikkelig i oss når orkesteret spiller ut i dramatiske øyeblikk. Verdi viser her som den samtidige Wagner hvordan musikk og drama hører tett sammen og kan forsterke hverandre.
Victor Hugos opprinnelige drama Kongen morer seg er en bestialsk historie med ikke bare brodd mot adelskapets forlystelser men også mot de som lar seg lede med på galskapen eller faktisk inspirerer ytterligere til den. Her er paralellene til vår tid tydelige, enten det dreier seg om Libya eller Treholt-saken.
Dette gjør at et besøk i operaen kan være vel verdt. Det er herlig å oppleve amerikanske Quinn Kelsey i tittelrollen og også meksikanske Arturo Chacon Cruz som hertugen. Men også Eli Kristin Hanssveen som Gilda imponerer oss sterkt. Hun er akkurat den håpløst forelskete ungjenta som lar følelsene styre seg ut av livet som rollen inviterer til. Bare et godt råd: det gjør enorm forskjell på en scene, enten det gjelder tale eller sang, at man lar stemmen vende utover mot publikum!
Det er også flott å oppleve en til siste plasser fullsatt opera på en mandagskveld. Det viser at interessen for opera og å oppleve nasjonens nye storstue fortsatt har et magisk drag på publikum, noe ikke minst tilreisende busser utenfor kunne demonstrere. Vi synes det er storslagent at våre finansfyrster kjøper opp hele benkerader i orkester, men håper de lærer litt operakotyme etterhvert, som å ikke komme halsende inn i siste liten og lete forvirrende etter plassene sine, eller ikke stikke hodene sammen til småsnakk under forestillingen til stor sjenanse for de som sitter bak.
Og vi har fortsatt vårt å si om de tissetrengte med lav selvtillit som absolutt må reise seg – uansett.
Men sånt er småplukk. For forestillingen av årets Rigoletto vil absolutt anbefales og sees.
Tross noe halvslakk åpning.
Til trøst: Den kommer seg opp etterhvert.