Utrolig vakker forestilling

Premiere Bjørvika 11.12.2010 Tsjaikovskij: Eugen Onegin, Med: Vasilij Ladjuk, Solveig Kringlebotn, Henrik Engelsviken, Taras Shtonda, Tone Kummervold, Ingebjørg Kosmo, Tone Kruse, Kjell Magnus Sandve, Andreas Franzén, Øystein Skre, Marekt Lipok, Musikalsk ledelse: Eivind Gullberg Jensen, regi: Jakub Korák, Scenografi: Igor Popov, koreografi: Toni Herlofson

Det er en utrolig vakker oppsetning av Eugen Onegin som operaen kan by på nå ved juletider. Det er en forestilling som betar deg med alle sine fasetter: herlig musikk, vakker scenografi, stram regi og ikke minst fremragende sangere. Slik sett kan vi si at denne oppsetningen klart viser operakunstens sterke side: den forener flere kunstformer og fører dette opp i en syntese som gir vanvittig flotte opplevelser.

Det var ikke langt unna at gårsdagens premiere måtte avlyses. Det riktig skubbet seg til i dagene før premieren. Operasjef Paul Curran gikk foran teppet før åpningen og forttalte om alle vanskelighetene de hadde hatt med at den ene solisten etter den andre ble rammet av forkjølelse. Til slutt måtte den ene hovedrolleinnehaveren til Tatjanas rolle kaste inn håndkledet og Solveig Kringlebotn som var satt opp til to forestillinger måtte steppe inn på premieren.

Dette førte igjen til at det laget som sang på premieren i går aldri sammen hadde fått gjennomført fulle prøver med orkester, kor og de øvrige medvirkende. Men intet av dette lot seg merke i går. Det var en fullt ut helstøpt oppsetning vi så, flott og gjennomført på alle punkter.

Det hjelper mye at Solveig Kringlebotn har denne rollen nærmest i blodet. Hun sang den eksempelvis på Metropolitan i New York i 2001. Hun tok også mye av oppmerksomheten ved denne oppsetningen. Utvilsomt skyldes dette hennes stemmekraft som klarest kom til uttrykk i den berømte Brevarien. Men også hennes rutine og sikre sceniske personlighet gjorde sitt.

Tross basillene som hadde herjet fritt i Bjørvika de siste dagene opplevde vi mye stemmekraft i denne oppsetningen. Mest beklager vi at Tsjaikovskij ikke hadde lagt mer vekt på sin rolleperson fyrst Gremlin. For hva vi opplevde fra den ukrainske bassen Taras Shtondas side var rett og slett imponerende. Vi skulle gjerne hatt flere arier fra hans side!

Forøvrig var Vasilij Ladjuk i tittelrollen scenisk sikker og god, likesom Henrik Engelsviken i rollen som fyrst Lenskij. Men den som også imponerte var Tone Kruse som hadde slåss hardt mot basillene de siste dagene ifølge operasjef Paul Curran. At hun likevel gjennomfører en forestilling i en krevende rolle er det bare å ta av seg hatten for. Forøvrig vil vi rose alle øvrige medvirkende. Her var intet svakt punkt.

Den vi allikevel vil gi de største superlativer var kveldens dirigent Eivind Gullberg Jensen. Forholdene og basillene tatt i betraktning var det imponerende å oppleve en slik gjennomføring av forestillingen, selv om det ante oss at han hadde hodet bøyd dypt ned i partituret.

Men sett bort fra dette, var det musikken som anga stemningen i denne forestillingen. Det var den rolige nesten makelige framføringen som dempet tempoet og som gjorde at vi riktig fikk nyte den vakre musikken, de flotte scenebildene og den store sangen. Tsjaikovskij viser med denne operaen – som han egentlig ikke hadde tenkt som en opera men som ‘lyriske bilder i tre akter’ – at opera ikke bare er italiensk bravur med stor utadvendthet og sterke affekter. Her var det dempet og vendt nærmest innover mot refleksjon og ettertanke. Oppsetningen fant en musikalsk puls og en rytme som ga oss anledning til riktig å nyte de store øyeblikkene. En stor bukett til Eivind Gullberg Jensen!

Pusjkins diktroman Jevgenij Onegin er det store russiske nasjonaldramaet som Peer Gynt er det her hjemme. Det ble skrevet på begynnelsen av 1800-tallet og er et fullt ut romantisk verk. Tsjaikovskij har bare brukt deler av denne romanen og operaen legger vekt på kjærlighetsforholdet mellom Onegin og Tatjana. 

Vi kan ikke unngå å se at det tegnes ut en rolleskikkelse av en drittsekk av en dandy i hovedrollen, en russisk adelsmann som ikke får utløp for sine ambisjoner og som dreper sin beste venn. Tatjana på sin side er den ‘rene’ og edle kvinnen som tør å gi uttrykk for sine følelser og som er oppriktig. Det er også hun som former operaens slutt med sin sterke og faste avvisning av beileren. Dermed ender også operaen uten den tradisjonelle lykkelige (eller dramatiske) slutt. I stedet står Onegin tilbake som ribbet, kald og uten flere holdepunkter i livet.

Vi må også gi ros til regi og scenografi. Regien er fast og stram uten unødvendig dill-dall og scenografien er ren og enkel befridd for forstyrrende krims-krans. Særlig inntrykk gjorde duell-scenen helt uten tradisjonelle dekorasjoner men med sterke virkninger i bruk av lys og projeksjoner mot store flater. Dette var et lykkelig øyeblikk for instruktør og scenograf som innen denne rammen lot personene utfolde seg.

Forestillingen er gjort i samarbeid med Gøteborg-operaen som spilte den for to år siden. En av de neste premierene i Bjørvika er en oppsetning i samarbeid med Det Kongelige Teater i København. Kanskje burde disse tre Skagerak-operaene som alle ligger ved sjøkanten finne en fastere platform for samarbeid?