Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 26.08.2010 Puccini: Tosca, Tosca: Elena Pankratova, Cavaradossi: Miroslav Dvorsky, Scarpia: Jason Stearns, Angelotti: Yngve André Søberg, Sakrestanen: Ketil Hugaas, Musikalsk ledelse: John Helmer Fiore, Regi: Paul Curran

Den forrige produksjonen av Tosca på Den Norske Opera nådde å fylle imponerende førti år. Så lenge sto den på spilleplanen på Youngstoget og dukket populært og usvikelig opp hver tredje eller fjerde sesong. Men det spørs om den første Tosca-produksjonen vi opplever i Bjørvika vil oppnå en så respektabel alder. Noen hundreårs-oppsetning er det i hvert fall ikke.
Der den gamle Tosca-oppsetningen hadde sin sjarm i nettopp at den var tett og intim, er det det motsatte som preger den nye versjonen av Tosca. Her blir formatet rett og slett for stort. Oppsetningen makter ikke helt å fylle scenen. Vi opplever at aktørene kaver med å løpe over store rom og gulvflater. Nesten katastrofalt blir dette i annenakten, Scarpias arbeidsrom. Her skal den fortettede uhyggen finne sted og dramaet skal sende grøss i oss.
På Folketeatrets scene fungerte dette svært godt. Vi vet ikke om vi kan si det samme om 2010-utgaven.
Dermed blir det noe stivbeint og tungt over oppsetningen. Det er lite liv og bevegelighet på scenen. De store flatene fratar aktørene mye av deres kontakt med publikum. Her gjør vi unntak for den store Te Deum-scenen på slutten av førsteakt. Dette var gedigent og storslagent løst! Og selve avslutningen på operaen, tårnstupet, var langt mer virkningsfullt enn i den forrige oppsetningen hvor akkurat dette ble noe trangt og kunstig.
Når dette lille negative er sagt, må vi slå fast at selv om vi ikke har fått noen 100-års Tosca er dette likefullt en forestilling som er vel verdt et besøk. Først og fremst er det musikken som gjør forestillingen til en feststund. Puccini har med Tosca laget en av sine mest populære operaer, breddfull av store øyeblikk. I seg selv trollbinder og fengsler dette.
Når John Helmer Fiore og Operaorkesteret serverer musikken slik de gjorde i går, er det bare å lene seg tilbake og nyte en feststund. Levende, tett og klingende i det store formatet ga de ikke noen tvil om hva som var det viktigste i Puccinis opera. Flott!
Det var også gode sangere på premieren. Først og fremst hovedrolle-innhaveren, Elena Pankratova. Den russiske sopranen overbeviste sterkt og ga oss varme øyeblikk.
Mange forbinder rollen med Maria Callas. Det ble kanskje også hennes glansrolle. Det blir kanskje urettferdig å sammenlikne med Callas, men bevares hvor flott Pankratova gjør denne rollen!
Også de andre sangerne sto for flotte prestasjoner.
Tosca er en opera som foruten den storslagne musikken har en handling som inneholder det meste. Her er det storpolitikk, brennende og intens kjærlighet, kunstnerliv og sex-press som utfolder seg. Ikke uten grunn vil operaen alltid beholde sitt store grep på publikum.

Men når en førti år gammel produksjon skulle avløses med en ny i den flotte Bjørvika-operaen, hadde vi forventninger til at resultatet ville bli bedre.
Vi stiller derfor spørsmålet om samarbeidsproduksjoner. Denne Tosca er en produksjon som Paul Curran og teamet hans gjorde på den kanadiske operaen i 2008. Vi vet ikke om slike samarbeidsproduksjoner bestandig er helt riktige, slik vi opplevde med den over ti år gamle produksjonen av Piken fra det gyldne Vesten i forrige sesong. Nå er årets Tosca neppe noen katastrofe – snarere tvert om! – som denne stivbeinte oppsetningen var, men vi stiller likevel spørsmålet. Bjørvika-operaen er laget for det store formatet. Både den store scenen og ikke minst de tekniske fasilitetene kan gi svært mye, noe som vi har opplevd i flere store opppsetninger det siste året. Det å ‘forstørre’ produksjoner fra andre operaer som helt opplagt både har mindre scenerom til rådighet og ikke de samme tekniske mulighetene, kan lett slå tilbake.
Men likevel, takket være musikken, sjefsdirigent Fiore og en russisk sopran vil du garantert ha en feststund i Bjørvika-operaen!