Med gamp og esel

Premiere Bjørvika 18.4.2009 Bizet: Carmen, Carmen – Ingebjørg Kosmo, Don José – Aleksandrs Antonenko, Micaëla – Marita Sølberg, Escamillo: Ole Jørgen Kristiansen, Frasquita – Silvia Moi, Mercedes – Ingrid Dominique, Remendado – Thor Inge Falch, Dancairo – Yngve André Søberg, Morales – Ole Hermod Henriksen, Zuniga – Gregg Santa, Mostjernar, Tussi, Operakoret, Operaorkestret, dirigent: Marc Soustrot, opprinnelig regi: Francesca Zambello, ansvarlig regi for oppsetningen: Denni Sayers

Til premieren på Carmen var det riktig slått på stortromma. Det ble invitert til Carmen-dag nede i Bjørvika med massevis av aktiviteter inne og ute. Foruten premieren, som skal ha vært utsolgt nesten et års tid (!) i forveien, var det klart mest spektakulære utendørsoverføringen av forestillingen på storskjerm hvor et mer enn tusentalls publikum benket seg oppover den naturlige amfien som operaens tak utgjør.

Det er også en premiere som markerer at nå endelig, et år etter åpningen, kan operavirksomheten for alvor starte. Det har vært smått til nå. Riktignok med en fullblods Don Carlo i starten av sesongen og en festlig Flaggermusen ved jule- og nyttårstider. Men nå er tiden inne for å oppleve mer kontinuitet i operaopplevelsene.

Men selv all viraken til tross, selve forestillingen ble ikke den maksimale fulltrefferen som Bjørvika hadde fortjent. Forestillingen ble rett og slett for stivbeint og var i lange perioder direkte tungrodd – og faktisk kjedelig. Da hjalp det litt å sprite opp med gamp og esel på scenen. Og til det siste: Mostjernar og Tussi gjorde sine oppgaver med beundringsverdig ro. Det var som de overhode ikke enset all aktiviteten og støyen rundt dem, den fullsatte salen og opplagte spenningen fra de femtenhundre tilskuerne som lå i luften.

Faktisk var det flere spennende scenetriks som oppsetningen kunne by på. I tredjeaktens sigøynerleir opplevde vi spenstig rapellering der unge menn kastet seg dristig ned fjellsiden (kulisseveggen) i tau. Og vi opplevde halsbrekkende breakdance som omtrent tok pusten fra oss. Egentlig var det tenkt ut mer. Ansvarlig regissør Denni Sayers røpet at hun hadde egentlig forestilt seg at man skulle ha frodige kakkende kyllinger som gikk fritt rundt på scenen. Men hun beklaget seg over at norske kyllinger var for ugreie til å holde styr på, les: motta sceninstruksjon. Hvorpå ‘nordmannen i skotsk kilt’ operasjef Paul Curranhadde smelt til med et forsvar, norske chickens var rett og slett for selvstendige, hvor han nå hadde det fra.

Paul Curran fikk virkelig markert seg ved denne premieren. At vi nå har fått ny operasjef ble ikke bare markert ved at han opptrådte i kilt til premieren. All aktiviteten rundt premieren og alt livet som var i Bjørvika denne kvelden fikk slått ettertrykkelig fast at nå blåste friske og nye vinder over den gamle bydelen. Måtte dette bare fortsette!

Da var det synd at selve forestillingen ikke fikk hundre prosent klaff slik operaen egentlig hadde fortjent. Forestillingen var i likhet med Don Carlotidligere i sesongen en samproduksjon med Royal Opera House i London. Det var mye flott å se – dansen i første rekke! – og ikke minst høre, Bizets musikk er eventyrlig, men ærlig talt måtte vi skjule en aldri så liten gjesp ved slutten av førsteakten. Orkesteret medregnet var det et kvart tusen medvirkende på denne oppsetningen.

Det var intensiteten i handlingen, spenningen, som ikke helt bar. Tross mye flott musikk, vi ble vi ikke totalt henført og tatt med på en reise i operaens vidunderlige verden slik vi forventet. Med et klart unntak: I starten av fjerdeakten var det som om noen hadde satt en rakett et visst sted i de medvirkende. Her ble det sunget og danset i rasende og varmblodig tempo.

Det er lite å si på danse- og sangprestasjonene. Særlig dansen. I de to hovedrollene kom Ingebjørg Kosmo og Aleksandrs Antonenko bra fra sine oppgaver. Som Carmen fikk Ingebjørg Kosmo vist et hun etterhvert er blitt en erfaren sceneartist. Aleksandrs Antonenko virket trass stemmeprakt tidvis noe stiv. Begge hovedrolleinnehaverne kom sanglig tilfredsstillende fra det. Men ikke mer enn det. Den som virkelig imponerte var Marita Sølberg. Hun fikk vist at hun er atskillig mer enn en billedskjønn konsertsanger. Her sprang hun ut med imponerende sopranpartier som satte oss nesten i ekstase. Og Ole Jørgen Kristiansen kom skridende inn på ryggen til Mostjernar som om det var en 1300 kubikk Yamaha.

Når vi tilsynelatende har sagt så mye negativt om denne oppsetningen må dette bare sees i relieff til våre høye forventninger og alt det festlige som fant sted i og rundt Bjørvika-operaen denne kvelden. For totalt sett var det en virkelig feststund. Og vi kommer ikke forbi at Bizets opera inneholder et vell av fantastisk sprudlende musikk. Det blir en nytelse alene å oppleve denne musikken. Faktisk kan vi ha mer enn en trivelig stund i selskap med Bizets fyrrige klanger og varmblodige rytmer.

Bizets opera er en av de mest framførte i hele operalitteraturen. Faktisk kan man uten å overdrive hevde at det er den mest framførte og populære. Ikke uten grunn. Musikken er sprudlende og fargerik. Du settes i en festrus ene og alene med den. Settingen er også spesiell. Carmen er sigøyner og arbeiderjente. Men hun er først og fremst en selvstendig kvinne som vil ha sin uavhenighet. Paul Curran setter henne i klasse med Ibsen-kvinnene Hedda Gabler i stykket av samme navn og Nora i Et Dukkehjem.

Det er mye på grunn av operaen i seg selv, dens musikk og mange herlige danseopptrinn at dette er en oppsetning som vil gi oss stor glede utover våren.